Reiseblogg fra Travellerspoint

"I am so sick of this carnaval SHIT!!"

warning warning, long blog to come

sunny 15 °C

Puha, where to start… siden sist har vi sagt hade til Argentina, hei til Chile, hade til Chile og hei til Bolivia. Vi har skrudd klokken ennå en time tilbake, er halvveis i reisen, og det føles som om vi har beveget oss til et annet kontinent.

Det var litt vemodig å reise ut av Argentina for siste gang, vi var alle enige om at forventningene var innfridd og vel så det, vi begynte rett og slett å føle oss litt (for) hjemme der. Vi har rushpacket oss gjennom 2,8 million sq km (roughly the size of India – i følge Lonely Planet) og føler oss godt fornøyde med utvalg av byer, busser og biffer. Ettersom vi har sett så lite av Chile, bestemte vi oss for å ta turen til Bolivia via nordre del av Chile. Vi tok bussen fra Salta i Argentina til San Pedro de Atacama i Chile. For de som mangler grunnleggende ørkenkunnskaper; Atacama er verdens tørreste ørken, det er det eneste stedet i verden hvor det ikke er målt en dråpe nedbør etter at de begynte å måle for en god stund tilbake. Det var en ganske dramatisk endring i landskapet da vi beveget oss opp i fjellheimen, fra bussvinduet kunne vi se kaktuser høye som hus! Turen til San Pedro de Atacama ble også vårt første møte med høyden. Vi besteg nærmere 4000 moh og jeg tror ikke en eneste person i bussen var upåvirket. Lousy ble kvalm, det prikket i mine armer og bein og vi fikk alle hodepine.

San Pedro er en beskjeden liten oase midt i ørkenøde, og for de som trodde at en oase er en grønn lunge (som meg) så kan jeg fortelle dere at det er nødvendigvis ikke! Møte med San Pedro var… støvete og sandfarget. Det eneste innslaget av grønt i hele landsbyen var fotballbanen som hadde en irrgrønn gressplen, av plastikk. Ingen busstasjon i sikte, vi ble sluppet av ved immigrasjonskontrollen hvor de gjennomsøkte alle sekker og lommer – på jakt etter ost og frukt! Ingen oster eller frukter å finne på oss, vi slapp igjennom. Mario fra hostel Candalaria stod parat til å plukke opp oss og tre belgiske gutter som vi hadde blitt kjent med på bussturen. Vi ankom San Pedro på ettermiddagen og strukturerte som vi er, gikk vi rett til ”sentrum” og booket oss for to turer neste dag; ingen tid å miste. Tur nr 1. startet 03.30 (på natta!). For oss nordmenn befinner de mest kjente geysirene seg på Island, men det finnes geysirer 5 steder til i verden – ett av de er noen få timer unna San Pedro de Atacama i Chile. Hele poenget med å dra så tidlig var at vi skulle se soloppgangen gjennom kokende, sprutende vann. Jeg må si at jeg har sett både finere soloppgang og mer imponerende geysirer (heier fortsatt på Island!), men det var spennende nok å bade i den naturlige, varme ”stampen” og pannekakene vi fikk til frokost var de beste så langt på turen. Vi var tilbake på hostellet kl 13, og kl 16 var det tid for ny tur. Vi ble igjen plukket opp og denne gang fikk vi en guidet tur i ørkenen. Det er faktisk ganske mye å se i en ørken! Det var imponerende skue over vulkaner, Andesfjell, rare steiner, saltgruve, en dødsdal og noen firfisler. Turen ble avsluttet på et fjell hvor vi så solnedgangen, og den var fin nok :)

Neste dag var vi i hvilemodus. Og forberedelsesmodus! Vi hadde booket turen til Bolivia, en tre dagers jeeptur fra San Pedro de Atacama i Chile til Uyuni i Bolivia. En tilsynelatende lang og opplevelsesrik tur gjennom ørkenen. Det måtte handles inn 15 liter med vann og en mengde dopapir og kjeks. Vi delte jeep med de tre belgiske guttene vi hadde blitt kjent med noen dager tidligere, og vi hadde samme sjåfør/guide under hele turen; FLAVIO! Vi krysset grensen til Bolivia allerede etter 1,5 times kjøretur fra San Pedro. ”Grenseovergangen” bestod av et bittelite kott med et stempel midt i ingenting og en utdødd buss som hadde fått funksjon som provisorisk toalett. Vi fikk alle det nødvendige stempelet og ut i ørkenen det bar. Og det bar OPPOVER. Vi rundet 5000 meter og hadde allerede veddet om hvem som kom til å kaste opp først (et resultat av høydesyke). Den heldige måtte drikke en medbrakt øl på styrten. Øl’n forble foreløpig uåpnet, det ble med hodepine, svimmelhet og kort pust. Vi passerte lagune på lagune, den ene mer fantasisk enn den andre. Det var flamingoer og lamaer i en skjønn forening og alle lagunene hadde forskjellige farger som følger av bunnen, alger, fjellene og det hele. Flavio stoppet og forklarte og vi sprang rundt så fort høydemeterne tillot oss, det var verken hurtig eller langt, men kameraet gikk varmt. Vi stoppet også for en ny varmekilde; på med bikini og ut i det varme vannet. Det var nesten for varmt og i motsetning til en stamp blir det ikke kaldere, så det gjelder å kjenne etter når kroppen har fått nok, særlig på 5000 høydemeter hvor kroppen allerede er i ubalanse. Jeg klarte meg akkurat, det prikket i hele kroppen og jeg var både svimmel og kvalm en tid etterpå, men slapp heldigvis å åpne øl’n.

Vi campet i et slags hostell midt oppi øde. Alle var påvirket av høyden, og Kristin stakkar ble ordentlig syk. Hun tygde cocablader, drakk spesialte for høydesyke og tygde diamox, men til ingen nytte. På et tidspunkt var det snakk om at hun måtte kjøres ned, men det slapp hun heldigvis. En av de belgiske guttene ble også syk, og var den heldige ”vinner” av den medbrakte øl’n. Det hele var en kald opplevelse; 7 grader inne og – 25 grader ute (på natta). Ikke varme, ikke dusj og ikke elektrisitet – det var bare å legge seg med hodelykt og lue. Dessverre var det for kaldt å holde handa utenfor de tjukke ullteppene så det ble ingen lesing som planlagt og vi tok alle tidlig kvelden.
Neste dag opprant med flere laguner og mange rare steiner. Kameraet gikk. Vi hadde en god tone i jeepen, Flavio arrangerte kaste-stein-konkurranse og gutta stod for musikken. Alle var noenlunde akklimatiserte og friske igjen og det var i det hele tatt ganske trivelig. Vi beveget oss nedover og temperaturen steg. Neste natt campet vi i en liten landsby med 100 innbyggere og 1000 lamaer.

Dag 3 og vi var klare for høydepunktet for turen, Saltørkenen i Uyuni. Vi var nede på ”bare” 3669 meter og alle var friske og fornøyde. Først gikk turen innom en kirkegård for tog. Deretter gikk turen ut til den ubeskrivelige ørkenen av SALT. På grunn av årstid og de store nedbørsmengdene som har falt i Bolivia den siste tiden, var nesten hele saltørkenen dekt med 10 – 15 cm vann. Det gjorde at hele saltørkenen fremstod som et speil og det var ”speil ørken” så langt øyet kunne se. Vannet var derimot ingen hindring for Flavio og jeepen hans, vi kjørte i ca 45 minutter ut til et salthotell som ligger midt i ørkenen – alt var laget av salt; veggene, sengene, bord, stoler.. alt. Jeg hadde på forhånd hørt mye om denne Salar de Uyuni, den var et av de nedskrevne høydepunktene før turen. Og jeg ble ikke skuffet. Vi vandret rundt i salt og vann og tok mange morsomme bilder, jeg kunne vært der i timesvis. Men det var slutt på turen, Flavio var sliten og ville hjem. Vi var kommet til noe som kunne minne om sivilisasjon etter tre dager i et øde, øde landskap. Planen var å hoppe på en buss til Potosi og vi trengte mat og bolivianske pesos.

Mens vi spiste, duret et helt orkester forbi oss og det var serpentiner og ballonger overalt; karneval. Det er karneval i hele Sør Amerika, og selv om det ikke kan sammenlignes med karneval i Rio, vil jeg si at de gjør så godt de kan. Hver by har sin tradisjon. I San Pedro var det trommer, i Uyuni var det korps med dans og senere skulle vi bli offer for flyvende vannballonger og spyttende vannpistoler. To ting har de dog til felles, jalla pynt og en mengde alkohol.

Vi ankom Potosi midt i natten, heldigvis hadde vi et hostell så vi slapp å sove på busstasjon denne gang :) Det var dog ikke noe hvilehjem for gamle tanter, kl 07 var det opp og stå – vi hadde allerede booket en tur til de berømte sølvgruvene. Det har på forhånd vanket mang en skremselshistorie fra disse gruvene. Fulle gruvearbeidere, enda fullere guider, ulykker og turister som har vært fanget i bunn av en 200 meters grunn gruve mot lyst og vilje. ”Dessverre” var det søndag, karneval og derfor ingen gruvearbeider på jobb da vi var der. Vi var alle spent på å møte disse gruvearbeiderne og trosse klaustrofobi og andre angster, men det hele gikk derfor veldig rolig for seg. Fjellet inneholder mer enn 20 000 gruveganger og på grunn av disse, holder hele fjellet på å kollapse - det har allerede ”sunket” med 500 meter på få år! Historiene fra hverdagslivet til en gruvearbeider var skumle nok i seg selv, hver dag dør minst 1 gruvearbeider – enten pga skade på indre organer etter å ha pustet inn alt støv i gruven eller pga ulykker. De jobber alle for seg selv, og leter etter den neste store sølvklumpen som vil gjøre dem til mangemillionærer. Den siste ble funnet i 2002 og den heldige gruvearbeideren har ikke satt sin fot i en gruve siden. Mens de leter drikker de ren sprit og tilber en slags ”gud” som de verdsetter ved å helle sprit i øynene hans (for at han skal gi de godt syn til å spotte de gode mineralene), på bena hans (så de ikke skal falle og skade seg i de mørke gruvegangene) og på penisen hans (for fertilitet). Da skal de være godt sikret.

Potosi ligger på 4070 meter over havet og er verdens høyeste liggende by. Den ligger i tillegg i en fjellside så man går hele tiden OPP eller NED. Ned er en lek. Opp er en lek med livet, man blir andpusten bare av å drikke en slurk med vann. Da var det særlig morsomt at man hele tiden måtte passe seg for bilene som kjørte forbi, det kom stadig vannballonger flyvende og vannpistolene kunne inneholde litt av hvert. Vi kunne ikke annet enn å le av Lousy da hun forgjeves forsøkte å børste av seg såpeskummet mens hun freste; ” I am SO sick of this carnaval SHIT!!!”

Bolivia er så annerledes. ALT er annerledes. Det er slitent, skittent, det er rare - og for det meste vonde - lukter, byene er overbefolket og det er så fattig, så fattig. Men det er også sjarmerende, ekte, spennende og autentisk, jeg elsker det. Menneskene ser helt annerledes ut, de fleste går kledd i tradisjonelle, fargerike klær. ”Alle” damene har to lange, tjukke fletter på ryggen, en rund hatt på toppen av hode og en baby i et fargerikt klede på ryggen. De er mye mer sjenerte enn argentinerne og brasilianerne, det er så å si slutt med plystring og” hoing” etter oss - det er i det hele tatt ganske fredelig deilig :) Det er dog ellers ikke mye som er fredelig i gatene som er overfulle av biler, eksos, mennesker, tuting og innimellom en høne eller et esel og noen ganger en gris. Vi har fra starten av turen blitt advart mot maten i Bolivia, og ganske riktig har jeg for første gang på turen åpnet pakken med imodium. I det minste er maten billig her, for å være ”sikre” gikk vi på et hotell i Potosi for å spise lunsj. Vi endte opp med å spise en fire retters middag til rundt 30 norske kroner. Billigere enn en pakke med imodium…

Etter en dag i Potosi rushpacket vi oss videre til Sucre, Bolivias tidligere hovedstad, før vi rushpacket oss videre til Cochabamba. Hvis noen synes navnet Cochamamba høres kjent ut, kan jeg opplyse om at dette er byen hvor de to norske jentene sitter fengslet for smugling av kokain. Vi så naturlig nok ikke mye til dem... Vi hadde bare én dag i hver by, men nok tid til å bli imponert av Sucres vakre bygninger og Cochabambas store marked. I Cochabamba finnes også verdens største Kristus status, til og med større enn den vi hilste på i Rio de Janeiro for noen måneder tilbake. Denne bloggen ble lang, men sånn må det bli når man har vært i verdens tørreste ørken, i verdens høyeste by, sett verdens største saltørken og verdens høyeste Kristus på under en uke!! Sucre og Cochabamba er to spennende byer, på hver sin måte. På grunn av lengden på denne bloggen lar jeg det være med det…

PS! Nye bilder er lagt ut i bildegalleriet. Endelig.

Skrevet av monaloca 07:59 Arkivert i Bolivia

Send via e-postFacebookStumbleUpon

Innholdsfortegnelse

Vær den første som kommenterer.

Denne blogg innlegg er nå stengt for kommentar for de som ikke er medlem av Travellerspoint. Hvis du er medlem kan du logge inn for å reagere.

Enter your Travellerspoint login details below

( Hva er dette? )

Hvis du ikke er Travellerspoint medlem kan du gratis bli medlem.

Bli medlem av Travellerspoint