Reiseblogg fra Travellerspoint

Palmer, gulrotkake og gnagesår

sunny 25 °C

Vi har funnet oss en ”Argentinsk by” i Peru! Arequipa er Peru’s nest største by og kan minne om en av de mange fantastiske byene vi var innom lenger sør, med sin store plaza dekorert av duer, imponerende kirker og katedraler, miradorer og fancy butikker.

”Colonial Arequipa, with its sophisticated museums, architecture and nightlife, is surrounded by some of the wildest terrain in Peru. This is a land of active volcanoes, thermal springs, high – altitude deserts and the world’s deepest canyons” – LP

Første dagen gjorde vi som vi alltid gjør; trasket byen opp og ned, rundt og i ring for å lokalisere de ulike utkikkspunktene, aktuelle lunsjplasser, minibank, coffee shops (til jentene), supermarcado og ellers andre ting som kunne fange vår interesse. Vi fant straks ut at dette var en by vi kunne like. Etter en hektisk måned i Bolivia med rare lukter, skitne gater, mye eksos og få grønne lunger føltes dette nesten som å komme hjem. Det faktum at vi kun befinner oss på 2500 høydemeter gjorde også sitt for å lokke frem smilet. Det var palmer i sikte, solen varmet og pusten funket helt normalt! For første gang på lenge kunne jeg hilse blidt på shortsen min igjen, det var et gledelig gjensyn. I tillegg har vi funnet oss et fint hostell. Til tross for en noe rar sammensetning av personale, har hostellet mye godt å by på, det mest velkomne er en hage med solsenger!!

De første dagene testet vi ut discolivet på nattestid og solsengene på dagtid, men etter fire dager i dvale fant vi ut at det var på tide å røre på seg igjen. Vi hadde hørt rykter om en OK strand langs kysten av Peru, Mollendo. Vi pakket sekken og hoppet på bussen, det skulle være en 2,5 – 3 timers busstur. Etter ca 2 timer stoppet bussen i veikanten i en liten by som ikke appellerte til noen verdens ting. Var vi fremme?? Plutselig hørte vi ei dame på utsiden av bussen skrike et eller annet til sjåføren vår og alle inni bussen reagerte med å skrike tilbake og noen stormet ut av bussen. Takk og lov for grunnleggende spanskkunnskaper, for det var ikke en sjel som forklarte oss noe av det som foregikk. Vi fikk ikke med oss alt, for vi har ikke kommet så langt som til å lære ”sinna – spansk” ennå, men vi skjønte såpass at det var noe som forhindret oss i å passere. Tålmodig ventet vi inne i bussen en stund, men etter et par timer begynte vi å bli sultne og utålmodige etter å finne ut hva som var på gang. Det viste seg at gruvearbeiderne i området protesterer mot myndighetene på grunn av de dårlige arbeidsforholdene i gruvene. Det var en gjeng med illsinte streikende som hadde tatt med seg streiken ut i gaten. I begynnelsen var det bare irriterende, og vi ønsket at de skulle bli ferdig med å veive med flaggene sine så vi kunne komme oss på stranden. Men så begynte vi å høre rykter om store styrker fra hæren som var på vei, også i helikopter, og vi så det hele komme nærmere der vi stod i veikanten. Bussen flyttet seg to ganger og ingen visste når/hvordan vi skulle komme oss derfra.

Etter at vi hadde ventet i veikanten i 8 timer, og solen for lengst var gått ned, var bussen tilslutt tom og vi hadde blitt advart om at vi ikke burde oppholde oss alene i området. Hvor de andre medpassasjerene hadde blitt av ante vi ikke, bussjåføren var heller ikke å se. What to do… Vi hadde for lengst gitt opp tanken på den forlokkende stranden, spørsmålet var hvordan vi skulle komme oss tilbake til Arequipa. Opprørerne hadde nemlig også sperret veien vi kom fra med store kampsteiner så bussen kunne ikke passere. Vi har blitt advart mot å ta taxi i Arequipa og områdene rundt på grunn av mange historier om turister som har blitt kidnappet og ranet, men på det tidspunktet virket det som den eneste muligheten. Vi beveget oss ut i gaten og en taxi stoppet oss og lurte på om vi ville tilbake til Arequipa. Sjåføren hadde allerede to passasjerer i bilen, og vi var tre, men det var ingen hindring. Han var superstresset og overivrig og vi måtte bestemme oss på halvminuttet. Han kunne noen ”lure veier” for å kjøre rundt de blokkerte gatene, men vi måtte dra NÅ! Vi var overlatt til oss selv i veikanten og vurderte alternativet; å tilbringe natten i den tomme, mørke bussen. Vi hoppet inn i taxien med alle verdisaker og håpet på det beste. Opprøret i gatene skremte meg ikke halvparten så mye som den ville taxituren. Om vi ikke ble robbet eller kidnappet kunne vi risikere å treffe noe(n) i 150 km/t, jeg ville foretrukket kidnappingen. Enden på visen var god, vi kom oss trygt tilbake til Arequipa, sent, sultne og utslitte. Det var den sterkeste følelsen av å komme HJEM jeg har hatt siden jeg dro fra Norge. Opprøret var seriøst nok, 3 døde og mange ble såret. Den tapte strandturen var plutselig ikke så viktig lenger…

Tilbake i Arequipa fortsatte vi å nyte ”Argentina – life” med alt det innebærer av fine restauranter, palmer og shopping. Det vil si; så mye shopping blir det ikke, da sekkene allerede er stappfulle. Men vi dro til en kino som ligger inni et shoppingsenter og da det var 1,5 time til filmen begynte fikk vi tid til en liten runde. Plutselig var ALT kjøpeverdig, og jeg kjente for første gang hjemmelengsel av materialistiske grunner. Jeg begynner å bli rimelig forsynt av de to buksene og den ene genseren jeg har hatt med meg siden 3. januar – som vaskeriet i tillegg har mer eller mindre ødelagt. Takk o’lov for penger igjen på skatten :)

Arequipa har en liten ”klosterby” midt i byen som dekker flere kvartaler. Dette er et kloster fra 1500 tallet som stadig er i bruk. Vi betalte hele 10 NOK for en guidet runde og lærte mye interessant om nonnelivet i gamle dager. Det beste med hele turen var dog oppdagelsen av nonnenes gulrotkake. Mitt livs beste so far.

Plutselig en dag dukket de belgiske guttene opp, som vi hadde sagt hade til i La Paz for rundt en uke siden. De var tilbake fra jungelen og hadde også krysset grensen til Peru. Sammen booket vi en tre dagers tur til verdens dypeste canyon, ca tre timers kjøretur fra Arequipa. Det viste seg å være en strabasiøs tur. Vi ble plukket opp på hostellet 03.30 (!) og første stopp var et utkikkspunkt hvor man visstnok skulle ha en god sjans til å se en av verdens største fugler, kondoren, i levende live. Men det var ingen kondor ute og fløy den morgenen, derimot så vi et par kolibris :) En time senere ble vi sluppet av i veikanten for å starte trekkingen. Kort fortalt beveget vi oss over 1200 meter NED i canyon den første dagen, knea mine var ikke overbegeistret. Vi overnattet i noen små bambushytter uten elektrisitet eller vann, det var kortspill med stearinlys og øl i ”kjøleskapbøtta” med vann fra elven *Sjarmerende* Neste dag beveget vi oss innover i canyonen, opp og ned, over fosser og ville elver, før vi endte opp i en ny, liten ”bambuslandsby”. Takk o’lov for kortstokken. Tredje dag stod vi opp kl 03 på natten og begynte vandringen til toppen, i stummende mørke og i BRATT terreng. Det var naturligvis kun oppover og jeg hadde ingen problemer med å forstå at jeg befant meg i verdens dypeste canyon. Det var en 1200 meters test for psyken, men tanken på varmekildene vi skulle besøke senere på dagen holdt meg gående. På toppen ventet frokost og minibuss. På vei til varmekildene så vi plutselig en hel familie av kondorer over hodene våre. De største har et vingespenn på 3 meter, det var et imponerende skue. Check! Så var vi endelig fremme ved motivasjonskilden til hele turen, de naturlige varmekildene, oppvarmet av de mange vulkanene i området. Det var verdt alle høydemeter, gnagesår og bambushytter, 38 grader ren nytelse!

Vi har nå vært i Arequipa i nesten to uker, så vidt avbrutt av den mislykkede turen til stranden og den tre dager lange turen til Colca Canyon. Her har vi kost oss med gode måltider, kinobesøk, yrende natteliv, solsenger og godt selskap. Det er tid for å sette kursen mot neste destinasjon; Cuzco. Der vil mine to beste danske venninner (dog eneste, men stadig de beste) tiltre vår lille gruppe og de vil glede oss med sitt selskap resten av turen. Det nærmer seg også høydepunktet for hele reisen, den berømmelige Inca trailen til Machu Picchu. Det er nesten litt trist å dra fra Arequipa som jeg liker så godt, men med tanke på alt godt som er i vente, vil jeg ikke være trist veldig lenge :) Bienvenidos a Lene y Lonni!!

Skrevet av monaloca 15:53 Arkivert i Peru

Send via e-postFacebookStumbleUpon

Innholdsfortegnelse

Vær den første som kommenterer.

Denne blogg innlegg er nå stengt for kommentar for de som ikke er medlem av Travellerspoint. Hvis du er medlem kan du logge inn for å reagere.

Enter your Travellerspoint login details below

( Hva er dette? )

Hvis du ikke er Travellerspoint medlem kan du gratis bli medlem.

Bli medlem av Travellerspoint