Reiseblogg fra Travellerspoint

Machu Picchu

sunny

Endelig er den tilbakelagt, den 45 kilometer lange Inca trailen som har stått på min ”to go liste” i flere år. Jeg hadde skyhøye forventninger, og jeg ble ikke skuffa. Hver sving, høydemeter og himmelretning var verdt et bilde, det var vanskelig å spare batteri til selve høydepunktet den siste dagen. (For de som trenger en kjapp innføring i ”hva er Machu Picchu”, jmf forrige blogg)

Vi hadde fått utdelt hver vår duffelbag på forhånd som vi kunne fylle med 10 kg, inkludert sovepose. Det var en utfordrende pakkeseanse, det skulle pakkes for sol, regn, varme og kulde og av erfaring vet jeg at det er digg med noen våtservietter og en ren singlet når man kommer frem til camp etter å ha svettet i oppoverbakker i 6 – 7 timer. Takket være fire måneder med intensiv pakke-trening gikk det fint. Alle flashpacker artikler fikk fint bli igjen på hostellet vårt i Cusco.

Vi ble hentet på hostellet kl 06.30 onsdag morgen og fikk for første gang hilse på guiden vår, Celso. En artig fyr på 33 år med en god dose energi og en enda større dose begeistring for å skulle ha med fire europeiske jenter på tur. Det var en ca to timers kjøretur til registreringskontoret og starten av trailen. Selv om det var tidlig og jeg var trøtt nok, hadde jeg ikke sjans til å sove i bilen takket være alle sommerfuglene som herjet innvendig. Vi kom endelig frem og fikk hilse på sherpaene våre som høflig overtok de fire duffelbagene. Vi fikk det obligatoriske stempelet i passet, registrerte navnene våre i den første ”checkpoint kontrollen” og entret nasjonalparken. Vi var i gang!

Dag 1 skulle være en relativt lang, men enkel dag. Trailen startet på ca 2500 meter så både temperatur og mengde oksygen var mer enn tilfredsstillende. Vi gikk friskt ut, men kroppen skulle dog vennes fra lazy backpackermodus til full power trekking modus. Det gikk opp og ned og noe rett frem. Vi kunne ikke helt finne ut av vandrestavene, i oppoverbakkene skal de være korte, mens bortover og nedover noen cm lengre – det ble bare plunder og de havnet bak på sekken.

En del timer og mange bilder senere ramlet vi inn i camp. Lonni var superhappy over å oppdage at en gjeng med lamaer delte camp med oss og da den ene spyttet en grønn klyse på henne var dagen komplett. Hun er mer enn overbegeistret for disse hårete, sære dyrene. Sherpaene hadde sprunget i forveien og satt opp telt og forberedt te og middag. Og for en middag! En av sherpaene hadde også rollen som kokk og han serverte forskjellig mat til alle måltider. Det var fire retter både til lunsj og middag, og de villeste retter! Jeg nevner fylt paprika, marinert kylling og avokado dekt med karamellisert rødløk. På 3000 høydemeter og et stormkjøkken.
I mess tent foregår alle måltider og brifinger om neste dags trail. Det viste seg også å bli åstedet for mange ville slag om ”cabeza de mierda”, et kortspill kjent som idiot eller shithead i de fleste andre land. Celso viste seg å være en meget høylydt, engasjert og ivrig kortspiller, og både stoler og bord fløy inne i teltet.

Dag 2 er den tøffeste dagen. Campen vår lå på 3000 høydemeter og vi skulle opp til 4200, som er det høyeste punktet på trailen. Det var bare å stille inn stavene på str kort og legge i vei. Leggmusklene hadde allerede begynt å protestere, men det var ingen vei tilbake og etter en halvtimes oppvarming fungerte de sånn noenlunde. Gruppen delte seg fort i to, hvor Marloes og jeg fikk gå på mens Kristin og Lonni dannet baktroppen med guiden. Det var noen tunge timer, opp - opp - opp. På 4200 meter samlet vi oss og tok noen obligatoriske hoppebilder, mens vi fylte på med vann, sjokolade og nøtter. Pusten gikk og bena skalv, men smilet var på plass. På turen opp gikk vi gjennom en utrolig flott natur og snødekte fjell kom til syne i det fjerne. Kameraet gikk. Fra toppen bar det nedover til 3600 meter og lunsj. Det var også camp for en del av de andre gruppene, men vi skulle videre. Etter en fire retters lunsj var det tid for å bevege seg igjen; vi skulle oppover igjen helt til 4000 meter før vi IGJEN gikk ned til 3600 og camp 2. Fytti. Det føltes utrolig bortkastet å svette seg opp alle de meterne for bare å gå ned igjen på andre siden (TWICE!), men da vi kom frem til telt og middag føltes det utrolig godt og en stor bragd var tilbakelagt. Det var en del kaldere å campe på 3600 meter, men med superundertøy i soveposen ble det akkurat god nok temp til å få sove.

Dag 3 bød på et rimelig enkelt terreng, og kun fire timers vandring. Det var godt ettersom musklene føltes temmelig mørbanket fra de to siste dagene. Vi kom frem til camp allerede ved lunsjtider og Celso var godt fornøyd med den spreke gruppen sin. Det ble en koselig dag da de fleste gruppene sover i samme camp. Vi spilte ”cabeza de mierda” så hele campen fikk med seg hvem som tapte og hvem som vant, Celso holdt stand. Utpå kvelden kom det en amerikansk dame fra en annen gruppe og kommenterte at det hørtes ut som om vi var en munter gjeng, men om vi ikke var trøtte og skulle gå i soveposen snart..? :)

Vi tok den amerikanske damens råd og gikk tidlig i soveposen, vi skulle nemlig tidlig opp. Ved camp 3 er det en port som stenger trailen og den åpner først klokken 05.30 om morgenen. Det er ikke mulig å fortsette trailen uten å passere denne porten. Etter porten er det ca 1,5 time igjen til man er på trailens høydepunkt og endestasjon, Machu Picchu. Vi ønsket å være først ved porten og spurte derfor om muligheten for å stå opp før de andre gruppene for å stille oss opp. Det er en uuttalt konkurranse mellom gruppene for å komme først til Machu Picchu, også for å få de beste bildene. Celso har gått trailen 399 ganger som guide, men han aldri vært der først - så han var med! Vi stod opp kl 03.30 i stedet for 04.00 som er vanlig og la i vei. Og vi kom først!! Det ble en god del ventetid, men ”cabeza de mierda” holdt oss våkne. Den neste gruppen ankom bare fem minutter etter oss, så vi var godt fornøyde. Spenningen økte ettersom de ulike gruppene kom til porten og da kl var 05.30 var det nesten trengsel foran den stengte døren. Vakten åpnet, vi veivet med stavene og ropte kampropet vårt før vi la i vei, springende! Konkurranseinstinktet mitt tok fullstendig overhånd og jeg beina det jeg kunne etter Celso. De andre jentene var ikke lenger å se bak meg, men tanken på at JEG skulle komme først til Machu Picchu denne morgenen stod som det eneste virkelige og viktige på det tidspunktet og jeg sprang det jeg hadde. Celso hadde sagt at etter den første timen med variert terreng, var det en stigning som tok ca 20 minutter å forsere, for deretter en rett strekning på nye 20 minutter før vi kom frem til Machu Picchu. Den 20 minutters stigningen han hadde forberedt oss på var beinhard og ikke den villeste spinningsøkt kunne få meg til å puste så tungt og så fort. T skjorten var gjennomvåt og jeg hadde brukt max av det jeg hadde av konsentrasjon da det fortsatt var mørkt og jeg sprang kun i lyset av hodelykten min. Celso ventet på toppen og jeg forsøkte å forberede meg mentalt på den siste 20 minutters økten. Men da jeg endelig kom på toppen fikk jeg en god (og svett!) klem, en gratulasjon og en guide som sa ”here you go, Machu Picchu for you”. Jeg så i den retningen han pekte, og ganske riktig – der nede lå et av verdens syv underverker i sin største prakt og ventet på meg. Jeg var overhode ikke klar over at jeg hadde kommet frem til Sungate, og at de siste 20 minuttene han hadde snakket om var ned til selve Incalandsbyen. Jeg var totalt utslått og overrumplet og tårene bare stod i øynene på meg. Det var meg, Machu Picchu og en lama og jeg gråt :)

De andre jentene kravlet opp den siste, bratte trappen en etter en og jeg stod på toppen og tok bilder ;) De hadde også gitt det de hadde, og ingen av de andre gruppene hadde klart å ta oss igjen. Det ble en god, svett gruppeklem og en rørt gjeng som beundret det endelige målet for hele den lange, harde inca trailen som vi hadde tilbakelagt.

Utslåtte, støle og totalt glade gikk vi den siste kilometeren ned til selve underverket og fikk tatt de obligatoriske ”postkortbildene” (jmf mitt nye profilbilde på facebook) ;) Etter en liten pause var det tid for en guidet runde i den imponerende incabyen som ble forlatt i 1536 etter at spanjolene kom til Peru og nedla hele incariket. Midt i turen poppet plutselig Lene opp, min danske venninne som etter hva jeg trodde skulle ankomme Cusco samme dag og vente på oss på hostellet. Lonni og hun hadde en hemmelig avtale om at hun skulle komme en dag før og ta toget opp til Machu Picchu. Det var en overraskende vending i planen, men en veldig gledelig en :)

Jeg har gledet meg i flere år til å se Machu Picchu, men når jeg nå ser tilbake, er selve trailen for å komme dit nesten mer imponerende enn selve målet. Det er den opprinnelige trailen som Incaene selv gikk for å komme til den hemmelige byen i fjellene og langs veien var det mange, store og imponerende Inca landsbyer og ruiner. Det var et svært varierende terreng og naturen skiftet deretter. Det var mystisk regnskog og det var bare, kalde fjellsider. Vi var forberedt på regn ettersom vi fortsatt er på slutten av regntiden, men vi kunne ikke hatt bedre vær. Det ble bare solkrem og ingen regnponcho. Totalt hadde vi fem sherpaer, én kokk og én guide og vi kunne ikke ønsket oss en bedre gjeng til å følge oss til Machu Picchu. Det var dog hardt å se hvordan sherpaene sprang og svettet for å komme først frem og for å gjøre alt klart og behagelig for oss. Vi spurte og grov om sherpayrket og fikk tilslutt vite hva de tjente, det var ikke i nærheten av det vi hadde betalt for dem. De fikk godt med tips.

Det føltes nesten litt tomt å være ferdig med trailen og komme tilbake til Cusco. Den varme dusjen og den myke sengen kunne ikke gjøre opp for den merkelige følelsen av savn over å ikke være på vei til Machu Picchu lenger. Incaene gikk i sin tid trailen som en pilgrimsreise og vi var alle enige om at til tross for skiltene, teltene og klærne (Incaene gikk nakne!) kunne vi godt tune oss inn i en pilgrimsreiemodus og forestille oss hvordan det en gang hadde vært.

Enda ett av underverkene på listen over ”Linns syv underverker” kan hukes av. Check!

Skrevet av monaloca 12:44 Arkivert i Peru

Send via e-postFacebookStumbleUpon

Innholdsfortegnelse

Vær den første som kommenterer.

Denne blogg innlegg er nå stengt for kommentar for de som ikke er medlem av Travellerspoint. Hvis du er medlem kan du logge inn for å reagere.

Enter your Travellerspoint login details below

( Hva er dette? )

Hvis du ikke er Travellerspoint medlem kan du gratis bli medlem.

Bli medlem av Travellerspoint