Reiseblogg fra Travellerspoint

This blog is published chronologically. Go straight to the most recent post.

It's the altitude

sunny 15 °C

“La Paz is dizzying in every respect, not only for its well – publicized altitude (3660 m), but also for its quirky beauty” – Lonely Planet

Vi ankom Bolivias hovedstad, La Paz, etter solnedgang. All adkomst til byen skjer via ”El Alto” som er hovedstadens ”fattigkvarter”. El Alto er en by i byen med ca 1 million innbyggere og den troner ca 700 høydemeter over det som betegnes som selve bykjernen i La Paz. Sakte men sikkert snirklet bussen vår seg nedover fjellsiden og inn i lyshavet. Vi hadde hørt rykter om en hovedstad så og si uten trafikkregler, tettpakket av eksos og mennesker. Ryktene ble fort nok bekreftet. Vi tok inn på hostel Cruz de los Andes, men konstaterte fornøyde at det hele minnet mer om et hotell enn et hostel. Vi hadde eget bad med håndklær, dopapir og såpe!! Flashpackerne var tilbake.

De første dagene brukte vi til å orientere oss rundt i den store, kaotiske byen og vi trålte den populære handlegaten ”Sagarnaga” opp og ned etter gaver og souvernirs. Gutta fra Belgia, som vi har reist med siden vi krysset grensen fra Chile, ankom dagen etter oss og sammen booket vi turen vi alle har både fryktet og gledet oss til; Dødsveien.

”Dødsveien er en 64 kilometer lang vei i Bolivia mellom La Paz og Coroico. Veien er beryktet for å være meget risikabel. I 1995 ble veistrekningen kåret til å være verdens farligste vei av Inter American Development” – Wikipedia

De som overlever nedfarten får en t-skjorte, og i og med at jeg nå skriver denne bloggen er det ingen hemmelighet at jeg er en av dem. På min t – skjorte står det ”I am a death road survivor. 3345 meters of vertical descent in over 64 kms of downhill madness”. Og for de som ikke vet det, denne downhill madness’n foregår på sykkel.

Vi startet på 4640 meter over havet i tåke, regn og iskalde forhold. 99 % av Dødsveien går NEDOVER, ganske bratt nedover faktisk. Asfalten var våt og derfor glatt, og det var et stort behov for å bruke bremser. Utfordringen var bare å få de iskalde fingrene til å klemme om bremsene, det gikk til tider fortere enn hjertepumpa tålte og jeg måtte synge for å holde konsentrasjonen skjerpet. Etter hvert som vi tilbakela høydemetere forandret både temperaturen og vegetasjonen seg. Det ble etter noen mil slutt på asfalten og veien gikk over til stein, grus og humpler. Det er her den offisielle ”Dødsveien” begynner. Veien ble også smalere, og bratte stup truet på hver side. Nysgjerrigheten tok overhånd og jeg måtte spørre om navnet på veien taler sin rett eller om den kun har fått det som et klengenavn på grunn av sine mange potensielt farlige strekninger. Guiden kunne fortelle oss at over 30 syklende turister har dødd på vei ned i løpet av de siste 10 årene. Et par har blitt påkjørt og drept, men de fleste av dem har endt sitt liv ut skråningen. Hvis man regner med alle bilene/bussene/guidene og andre som har fulgt etter er tallet ca 200 døde HVERT ÅR. I nesten hver sving hadde mr. guide en historie, den ene verre enn den andre. Historiene ble på en bisarr måte bekreftet av de mange korsene vi passerte på veien ned.

Det var med skrekkblandet fryd vi skrenset oss nedover fjellsiden, på et tidspunkt ble jeg litt overmodig og utførte et lite hopp som resulterte i et punga dekk, men det var også det ”verste” som skjedde på hele turen. Etter nesten 6 og en halv mil på sykkel kom vi omsider til endestasjonen på 1295 meter over havet. Borte var frosten, regnet og tåka; vi var endt opp midt i regnskogen og det var varmt, klamt og strålende sol! Alle var glade for livet og alle var vi enige om at vi hadde hatt en fin tur!

Vi ble værende i La Paz i over en uke. Til tross for de kalde kveldene, den ekstreme forurensningen og det totale kaoset som rådet i hele byen, likte jeg La Paz. En dag det regnet og blåste surt, fant vi frem til et hotell med SPA anlegg. Vi koste oss maksimalt med masasje, boblebad, badstuer og svømmebasseng til den nette verdi av nesten ingen ting. La Paz har 7 kinoer, vi fant frem til to av dem; den ene med VIP sal hvor den beste stressless hadde vært for beskjeden. På grunn av frykten for matforgiftning lette vi oss frem til de mest vestlige restaurantene, hvor prisene også var noe høyere. Det vil si en middag med drikke kunne koste alt fra 30 - 60 norske kroner.

Kristin har tidligere bodd 4 mnd i La Paz, da hun jobbet frivillig som sykepleier gjennom Misjonsalliansen. Vi møtte Camilla, som nå er en av de fire prosjektansvarlige Misjonsalliansen har i La Paz. Hun kunne fortelle oss mye interessant om livet i Bolivia og de ulike prosjektene som de er involvert i. Vi møtte flere av voluntørene og vi fikk være med på en basarkveld, hvor alle inntektene gikk til Misjonsalliansen sitt arbeid i La Paz. De neste dagene besøkte Kristin og jeg et par av prosjektene, og jeg fikk prøvd meg som engelsklærer i en klasse med ustyrlige 15 åringer. Alle prosjektene ligger i El Alto og det var et studie i seg selv å være der oppe. Som jeg skrev innledningsvis er El Alto den delen av byen hvor de fattigste bor, det er også her mesteparten av kriminaliteten skjer. Det kaoset som rådet nede i La Paz var bare barnematen i forhold til hvordan det stod til oppe i høyden. Jeg lærte masse spennende om Bolivia og La Paz i løpet av disse dagene og igjen slår det meg hvor heldig jeg er som er født under Lykkestjernen Norge.

Så var tiden kommet for å dra videre og tiden var også kommet for å si foreløpig hade til gutta fra Belgia. De satte kursen mot jungelen, vi satte kursen mot Titicacasjøen. Etter en 4 timers busstur var vi fremme i Copacabana; “Nestled between two hills and perched on the southern shore of Lake Titicaca, Copacabana is a small, bright an enchanting town” – LP. '

Det første jeg registrerte da jeg gikk ut av bussen var grønne fjellsider, et oversiktelig, lite sentrum og FRISK LUFT. Det var en velkommen oppdagelse etter over en uke i forurensede La Paz. Vi ble værende to netter i Copacabana før vi tok en to timers båttur ut til en liten øy i Titicacasjøen, Isla del Sol. Gamle rykter fra Inca tiden vil ha det til at det var på nettopp denne øyen at solen ble født… Isla del Sol er en liten øy, men med flere små landsbyer. Det finnes ingen veier, all transport av varer og lignende skjer via eselryggen. Første natten sov vi på sørsiden av øya. Neste morgen pakket vi det vi hadde med oss og la i vei. Det tar ca fire timer å gå til nordsiden av øya, tidsaspektet i seg selv er ikke avskrekkende, men jeg glemte å nevne at øya omtrent ikke har en meter i horisontal retning. Det går enten opp, eller ned, så på nesten 4000 meters høyde er en fire timers gåtur mer enn nok :) Et par hundre høydemeter senere, etter å ha passert noen bomstasjoner, griser, ruiner og esler ankom vi endelig nordsiden av øya. Det var ikke spesielt varmt verken til lands eller vanns, men selvsagt er det kult å kunne si at vi har badet i ”verdens høyeste innsjø”, så uti det bar. Brr…

På dagen mens det er sol, er temperaturen sånn passe tålig. Men etter solnedgang er det bare iskaldt og jeg har mer enn en gang gått til sengs med ullundertøy, lue og votter på! Jeg hadde ikke forventet meg dette av sør amerika, men jeg antar at på 3000 høydemeter pluss, spiller det ingen rolle hvor i verden man er...

Bolivia fortsetter å forundre meg. Folket, bråket, temperaturen, skikkene, naturen, levemåten… I Copacabana gikk vi tilfeldigvis forbi en katedral en søndags formiddag. Vi kunne ikke gå inn i den praktfulle kirken på grunn av en pågående messe, men på utsiden var det liv nok. En hel hærskare av biler stod i kø foran katedralen, den ene bilen mer stivpyntet enn den andre. De var overlesset av blomster og gudeartikler av alle slag. Det var velsignelse av biler på gang. Jeg var vitne til en mann i en sort munkekappe med en rød caps på hodet, formidle en slags velsignelse eller bønn for bilen mens familien andektig stod rundt med bøyde hoder. Etter at ”seremonien” var ferdig, var det tid for feiring og fyrverkeri. Bilen får sprutet øl og champagne på seg og eieren med familie jubler. Denne seremonien gjennomføres på grunn av det vanvittig høye tallet for trafikkulykker her til lands. Mange av ulykkene skjer fordi føreren av bilen har vært påvirket av alkohol. Jeg må ærlig innrømme at for meg fremstår det hele noe ironisk at bilen skal ”døpes” i øl og champagne for at føreren ikke skal komme utfor en ulykke i alkoholpåvirket tilstand… Slike paradoks har jeg snublet over nesten daglig siden jeg kom til Bolivia, en stakkars uvitende gringo kan bare undres…

Vi ler mye av alt det rare som kan skje i høyden. ”It’s the altitude” kan brukes som en unnskyldning for så mangt. Men sannheten er at i høyden er man i atskillig dårligere form, det er mye kaldere og det blir derfor mer begrenset med hva man orker å gjøre … spesielt på kveldstid. Vi har vært noen gamle tanter som har gått til sengs tidlig, gjerne med ullsokker på. Nå lengter vi mot palmene og setter kursen mot Peru. Vi må ned i lavlandet og lade batteriene før vi igjen setter kursen mot Machu Picchu og nye høydemeter. Det er dog med tungt hjerte at jeg reiser ut av Bolivia, et land som har både fasinert, irritert og imponert meg...
HASTA LUEGO!

Skrevet av monaloca 22:17 Arkivert i Bolivia Kommentarer (0)

Palmer, gulrotkake og gnagesår

sunny 25 °C

Vi har funnet oss en ”Argentinsk by” i Peru! Arequipa er Peru’s nest største by og kan minne om en av de mange fantastiske byene vi var innom lenger sør, med sin store plaza dekorert av duer, imponerende kirker og katedraler, miradorer og fancy butikker.

”Colonial Arequipa, with its sophisticated museums, architecture and nightlife, is surrounded by some of the wildest terrain in Peru. This is a land of active volcanoes, thermal springs, high – altitude deserts and the world’s deepest canyons” – LP

Første dagen gjorde vi som vi alltid gjør; trasket byen opp og ned, rundt og i ring for å lokalisere de ulike utkikkspunktene, aktuelle lunsjplasser, minibank, coffee shops (til jentene), supermarcado og ellers andre ting som kunne fange vår interesse. Vi fant straks ut at dette var en by vi kunne like. Etter en hektisk måned i Bolivia med rare lukter, skitne gater, mye eksos og få grønne lunger føltes dette nesten som å komme hjem. Det faktum at vi kun befinner oss på 2500 høydemeter gjorde også sitt for å lokke frem smilet. Det var palmer i sikte, solen varmet og pusten funket helt normalt! For første gang på lenge kunne jeg hilse blidt på shortsen min igjen, det var et gledelig gjensyn. I tillegg har vi funnet oss et fint hostell. Til tross for en noe rar sammensetning av personale, har hostellet mye godt å by på, det mest velkomne er en hage med solsenger!!

De første dagene testet vi ut discolivet på nattestid og solsengene på dagtid, men etter fire dager i dvale fant vi ut at det var på tide å røre på seg igjen. Vi hadde hørt rykter om en OK strand langs kysten av Peru, Mollendo. Vi pakket sekken og hoppet på bussen, det skulle være en 2,5 – 3 timers busstur. Etter ca 2 timer stoppet bussen i veikanten i en liten by som ikke appellerte til noen verdens ting. Var vi fremme?? Plutselig hørte vi ei dame på utsiden av bussen skrike et eller annet til sjåføren vår og alle inni bussen reagerte med å skrike tilbake og noen stormet ut av bussen. Takk og lov for grunnleggende spanskkunnskaper, for det var ikke en sjel som forklarte oss noe av det som foregikk. Vi fikk ikke med oss alt, for vi har ikke kommet så langt som til å lære ”sinna – spansk” ennå, men vi skjønte såpass at det var noe som forhindret oss i å passere. Tålmodig ventet vi inne i bussen en stund, men etter et par timer begynte vi å bli sultne og utålmodige etter å finne ut hva som var på gang. Det viste seg at gruvearbeiderne i området protesterer mot myndighetene på grunn av de dårlige arbeidsforholdene i gruvene. Det var en gjeng med illsinte streikende som hadde tatt med seg streiken ut i gaten. I begynnelsen var det bare irriterende, og vi ønsket at de skulle bli ferdig med å veive med flaggene sine så vi kunne komme oss på stranden. Men så begynte vi å høre rykter om store styrker fra hæren som var på vei, også i helikopter, og vi så det hele komme nærmere der vi stod i veikanten. Bussen flyttet seg to ganger og ingen visste når/hvordan vi skulle komme oss derfra.

Etter at vi hadde ventet i veikanten i 8 timer, og solen for lengst var gått ned, var bussen tilslutt tom og vi hadde blitt advart om at vi ikke burde oppholde oss alene i området. Hvor de andre medpassasjerene hadde blitt av ante vi ikke, bussjåføren var heller ikke å se. What to do… Vi hadde for lengst gitt opp tanken på den forlokkende stranden, spørsmålet var hvordan vi skulle komme oss tilbake til Arequipa. Opprørerne hadde nemlig også sperret veien vi kom fra med store kampsteiner så bussen kunne ikke passere. Vi har blitt advart mot å ta taxi i Arequipa og områdene rundt på grunn av mange historier om turister som har blitt kidnappet og ranet, men på det tidspunktet virket det som den eneste muligheten. Vi beveget oss ut i gaten og en taxi stoppet oss og lurte på om vi ville tilbake til Arequipa. Sjåføren hadde allerede to passasjerer i bilen, og vi var tre, men det var ingen hindring. Han var superstresset og overivrig og vi måtte bestemme oss på halvminuttet. Han kunne noen ”lure veier” for å kjøre rundt de blokkerte gatene, men vi måtte dra NÅ! Vi var overlatt til oss selv i veikanten og vurderte alternativet; å tilbringe natten i den tomme, mørke bussen. Vi hoppet inn i taxien med alle verdisaker og håpet på det beste. Opprøret i gatene skremte meg ikke halvparten så mye som den ville taxituren. Om vi ikke ble robbet eller kidnappet kunne vi risikere å treffe noe(n) i 150 km/t, jeg ville foretrukket kidnappingen. Enden på visen var god, vi kom oss trygt tilbake til Arequipa, sent, sultne og utslitte. Det var den sterkeste følelsen av å komme HJEM jeg har hatt siden jeg dro fra Norge. Opprøret var seriøst nok, 3 døde og mange ble såret. Den tapte strandturen var plutselig ikke så viktig lenger…

Tilbake i Arequipa fortsatte vi å nyte ”Argentina – life” med alt det innebærer av fine restauranter, palmer og shopping. Det vil si; så mye shopping blir det ikke, da sekkene allerede er stappfulle. Men vi dro til en kino som ligger inni et shoppingsenter og da det var 1,5 time til filmen begynte fikk vi tid til en liten runde. Plutselig var ALT kjøpeverdig, og jeg kjente for første gang hjemmelengsel av materialistiske grunner. Jeg begynner å bli rimelig forsynt av de to buksene og den ene genseren jeg har hatt med meg siden 3. januar – som vaskeriet i tillegg har mer eller mindre ødelagt. Takk o’lov for penger igjen på skatten :)

Arequipa har en liten ”klosterby” midt i byen som dekker flere kvartaler. Dette er et kloster fra 1500 tallet som stadig er i bruk. Vi betalte hele 10 NOK for en guidet runde og lærte mye interessant om nonnelivet i gamle dager. Det beste med hele turen var dog oppdagelsen av nonnenes gulrotkake. Mitt livs beste so far.

Plutselig en dag dukket de belgiske guttene opp, som vi hadde sagt hade til i La Paz for rundt en uke siden. De var tilbake fra jungelen og hadde også krysset grensen til Peru. Sammen booket vi en tre dagers tur til verdens dypeste canyon, ca tre timers kjøretur fra Arequipa. Det viste seg å være en strabasiøs tur. Vi ble plukket opp på hostellet 03.30 (!) og første stopp var et utkikkspunkt hvor man visstnok skulle ha en god sjans til å se en av verdens største fugler, kondoren, i levende live. Men det var ingen kondor ute og fløy den morgenen, derimot så vi et par kolibris :) En time senere ble vi sluppet av i veikanten for å starte trekkingen. Kort fortalt beveget vi oss over 1200 meter NED i canyon den første dagen, knea mine var ikke overbegeistret. Vi overnattet i noen små bambushytter uten elektrisitet eller vann, det var kortspill med stearinlys og øl i ”kjøleskapbøtta” med vann fra elven *Sjarmerende* Neste dag beveget vi oss innover i canyonen, opp og ned, over fosser og ville elver, før vi endte opp i en ny, liten ”bambuslandsby”. Takk o’lov for kortstokken. Tredje dag stod vi opp kl 03 på natten og begynte vandringen til toppen, i stummende mørke og i BRATT terreng. Det var naturligvis kun oppover og jeg hadde ingen problemer med å forstå at jeg befant meg i verdens dypeste canyon. Det var en 1200 meters test for psyken, men tanken på varmekildene vi skulle besøke senere på dagen holdt meg gående. På toppen ventet frokost og minibuss. På vei til varmekildene så vi plutselig en hel familie av kondorer over hodene våre. De største har et vingespenn på 3 meter, det var et imponerende skue. Check! Så var vi endelig fremme ved motivasjonskilden til hele turen, de naturlige varmekildene, oppvarmet av de mange vulkanene i området. Det var verdt alle høydemeter, gnagesår og bambushytter, 38 grader ren nytelse!

Vi har nå vært i Arequipa i nesten to uker, så vidt avbrutt av den mislykkede turen til stranden og den tre dager lange turen til Colca Canyon. Her har vi kost oss med gode måltider, kinobesøk, yrende natteliv, solsenger og godt selskap. Det er tid for å sette kursen mot neste destinasjon; Cuzco. Der vil mine to beste danske venninner (dog eneste, men stadig de beste) tiltre vår lille gruppe og de vil glede oss med sitt selskap resten av turen. Det nærmer seg også høydepunktet for hele reisen, den berømmelige Inca trailen til Machu Picchu. Det er nesten litt trist å dra fra Arequipa som jeg liker så godt, men med tanke på alt godt som er i vente, vil jeg ikke være trist veldig lenge :) Bienvenidos a Lene y Lonni!!

Skrevet av monaloca 15:53 Arkivert i Peru Kommentarer (0)

Inca påske!

overcast 12 °C

Etter en lang natt på bussen, kom vi frem til Cusco torsdag morgen. Cusco var hovedstaden og det kulturelle og religiøse sentrum i inkariket og er fortsatt regnet som et historisk senter. Selv om inkariket falt for spanjolene i 1533, skulle man tro de var høyst levende og høyst regjerende den dag i dag. Her selges det Inca kunst og Inca cola, det er Inca trails og Inca tours. Hele byen er bygget på Inca ruiner og rundt den store plazaen finner man dusinvis av damer som tilbyr Inca massasje. Det ligger ann til å bli en Inca påske!

Cusco er en utrolig sjarmerende by med smale gater i skjev brostein og en bygningsmasse som har overlevd siden kolonitiden, tross de mange faretruende jordskjelvene som byen har hatt siden da. Rundt omkring vandrer det damer i sine fargeglade, tradisjonelle drakter – gjerne etterfulgt av en lama i bånd. Marloes og jeg ladet kameraene våre og brukte en hel dag til å gå oss vill i de smale gatene og de bratte skråningene. Med litt god fantasi kan man virkelig klare å forestille seg hvilket mektig rike dette var en gang i tiden.

Vi er tilbake i høyden og befinner oss nå på ca 3400 meter over havet. Det merkes igjen på temperaturen, på pusten og på alt maset om kokablader, kokate og kokadrops. Selv om vi anser oss selv som mer eller mindre akklimatiserte, er det likevel greit å ha noen dager i høyden og kulden før vi legger i vei til ennå flere høydemeter og reisens store høydepunkt; The lost city – mest kjent som Machu Picchu.

Litt bakgrunnsinfo for de som skulle behøve det:
Machu Picchu (M.P.) er en ruinlandsby etter Incaene og er verdens mest kjente trekking destinasjon, samt Sør Amerikas mest besøkte turistmål. M.P. står på UNESCOS liste over verdensarven og er også kåret som ett av de moderne syv underverker. Ruinene er meget godt bevart, og anses av de fleste som det fremste symbolet på inkakulturen. Man kan komme til ruinene på ulike måter, den mest kjente og populære måten er via den originale Inca trailen, stien som Incaene selv brukte for å komme til den usjenerte fjellandsbyen. På grunn av den store pågangen av trekking-glade turister, må denne turen bookes minst 6 mnd i forveien. Det har vi gjort, og det er denne turen vi nå har brukt de siste dagene på å forberede oss til. Det skulle kjøpes inn dopapir, myggmiddel, nøtter og regnponcho og det skulle leies vandrestaver. Ikke minst krever det sin ”psykiske oppladning”, da det regnes som en relativt tøff trekking. Jeg forbereder meg på min egen måte ved å lese ”Into thin air” som er en bok skrevet av en av de overlevende deltakerne under den fatale Mt. Everest ekspedisjonen i 1996 da 12 mennesker døde i løpet av en natt. Uansett hvor høyt og kaldt og surt det måtte bli i teltet og/eller utenfor skal jeg tenke på gjengen på Mt. Everest og holde klagene for meg selv. Uten nærmere sammenligning for øvrig :)

Lonni har endelig ankommet Peru og fant fort sin naturlige plass i gjengen :D Hun kom fra paddeflate Danmark og skulle dermed akklimatiseres noe mer enn oss. Det fikk hun tilgangs gjort med hodepine, kvalme og oppkast stakkar, man skal ikke spøke med høydemetere! Nå er hun heldigvis fit for fight igjen, og vi har hatt noen koselige dager med mye gjensynsglede.

Jeg hører rykter om påske, men det er ikke mye som minner om påske her. Det blir ingen 4 pk påskeegg i lilla kartong på meg i år (elsker dem!!), ei heller skismøring eller utepils. Men det er greit ;) Vi bytter ut påskelammet med påskealpakka og ”påskeferie” har jeg hatt siden 3. januar, så ingen klaging fra denne kanten. Jeg HAR faktisk spist alpakka (for de som i likhet med meg trodde det kun var en garntype, kan jeg informere om at det ER en garntype… laget av pelsen som kommer fra dyret alpakka. Suprise!). Jeg har også spist lama (broren til aplakka) og PIGGSVIN (overhode ikke i familie med alpakka). Ingen av dyrene vil komme på min tallerken igjen, men morsomt å ha forsøkt de lokale spesialitetene.

Nå er det på tide for meg å krabbe under teppet og få meg noen timers søvn før Inca bussen kommer og henter oss i morgen tidlig kl 06.30. Og med det vil jeg ønske dere alle en riktig god påske!! Håper dere spiser minst ett egg hver for meg og at dere får akkurat så mange solstråler som værgudene på yr.no har meldt. GOD PÅSKE!

Skrevet av monaloca 21:14 Arkivert i Peru Kommentarer (0)

Machu Picchu

sunny

Endelig er den tilbakelagt, den 45 kilometer lange Inca trailen som har stått på min ”to go liste” i flere år. Jeg hadde skyhøye forventninger, og jeg ble ikke skuffa. Hver sving, høydemeter og himmelretning var verdt et bilde, det var vanskelig å spare batteri til selve høydepunktet den siste dagen. (For de som trenger en kjapp innføring i ”hva er Machu Picchu”, jmf forrige blogg)

Vi hadde fått utdelt hver vår duffelbag på forhånd som vi kunne fylle med 10 kg, inkludert sovepose. Det var en utfordrende pakkeseanse, det skulle pakkes for sol, regn, varme og kulde og av erfaring vet jeg at det er digg med noen våtservietter og en ren singlet når man kommer frem til camp etter å ha svettet i oppoverbakker i 6 – 7 timer. Takket være fire måneder med intensiv pakke-trening gikk det fint. Alle flashpacker artikler fikk fint bli igjen på hostellet vårt i Cusco.

Vi ble hentet på hostellet kl 06.30 onsdag morgen og fikk for første gang hilse på guiden vår, Celso. En artig fyr på 33 år med en god dose energi og en enda større dose begeistring for å skulle ha med fire europeiske jenter på tur. Det var en ca to timers kjøretur til registreringskontoret og starten av trailen. Selv om det var tidlig og jeg var trøtt nok, hadde jeg ikke sjans til å sove i bilen takket være alle sommerfuglene som herjet innvendig. Vi kom endelig frem og fikk hilse på sherpaene våre som høflig overtok de fire duffelbagene. Vi fikk det obligatoriske stempelet i passet, registrerte navnene våre i den første ”checkpoint kontrollen” og entret nasjonalparken. Vi var i gang!

Dag 1 skulle være en relativt lang, men enkel dag. Trailen startet på ca 2500 meter så både temperatur og mengde oksygen var mer enn tilfredsstillende. Vi gikk friskt ut, men kroppen skulle dog vennes fra lazy backpackermodus til full power trekking modus. Det gikk opp og ned og noe rett frem. Vi kunne ikke helt finne ut av vandrestavene, i oppoverbakkene skal de være korte, mens bortover og nedover noen cm lengre – det ble bare plunder og de havnet bak på sekken.

En del timer og mange bilder senere ramlet vi inn i camp. Lonni var superhappy over å oppdage at en gjeng med lamaer delte camp med oss og da den ene spyttet en grønn klyse på henne var dagen komplett. Hun er mer enn overbegeistret for disse hårete, sære dyrene. Sherpaene hadde sprunget i forveien og satt opp telt og forberedt te og middag. Og for en middag! En av sherpaene hadde også rollen som kokk og han serverte forskjellig mat til alle måltider. Det var fire retter både til lunsj og middag, og de villeste retter! Jeg nevner fylt paprika, marinert kylling og avokado dekt med karamellisert rødløk. På 3000 høydemeter og et stormkjøkken.
I mess tent foregår alle måltider og brifinger om neste dags trail. Det viste seg også å bli åstedet for mange ville slag om ”cabeza de mierda”, et kortspill kjent som idiot eller shithead i de fleste andre land. Celso viste seg å være en meget høylydt, engasjert og ivrig kortspiller, og både stoler og bord fløy inne i teltet.

Dag 2 er den tøffeste dagen. Campen vår lå på 3000 høydemeter og vi skulle opp til 4200, som er det høyeste punktet på trailen. Det var bare å stille inn stavene på str kort og legge i vei. Leggmusklene hadde allerede begynt å protestere, men det var ingen vei tilbake og etter en halvtimes oppvarming fungerte de sånn noenlunde. Gruppen delte seg fort i to, hvor Marloes og jeg fikk gå på mens Kristin og Lonni dannet baktroppen med guiden. Det var noen tunge timer, opp - opp - opp. På 4200 meter samlet vi oss og tok noen obligatoriske hoppebilder, mens vi fylte på med vann, sjokolade og nøtter. Pusten gikk og bena skalv, men smilet var på plass. På turen opp gikk vi gjennom en utrolig flott natur og snødekte fjell kom til syne i det fjerne. Kameraet gikk. Fra toppen bar det nedover til 3600 meter og lunsj. Det var også camp for en del av de andre gruppene, men vi skulle videre. Etter en fire retters lunsj var det tid for å bevege seg igjen; vi skulle oppover igjen helt til 4000 meter før vi IGJEN gikk ned til 3600 og camp 2. Fytti. Det føltes utrolig bortkastet å svette seg opp alle de meterne for bare å gå ned igjen på andre siden (TWICE!), men da vi kom frem til telt og middag føltes det utrolig godt og en stor bragd var tilbakelagt. Det var en del kaldere å campe på 3600 meter, men med superundertøy i soveposen ble det akkurat god nok temp til å få sove.

Dag 3 bød på et rimelig enkelt terreng, og kun fire timers vandring. Det var godt ettersom musklene føltes temmelig mørbanket fra de to siste dagene. Vi kom frem til camp allerede ved lunsjtider og Celso var godt fornøyd med den spreke gruppen sin. Det ble en koselig dag da de fleste gruppene sover i samme camp. Vi spilte ”cabeza de mierda” så hele campen fikk med seg hvem som tapte og hvem som vant, Celso holdt stand. Utpå kvelden kom det en amerikansk dame fra en annen gruppe og kommenterte at det hørtes ut som om vi var en munter gjeng, men om vi ikke var trøtte og skulle gå i soveposen snart..? :)

Vi tok den amerikanske damens råd og gikk tidlig i soveposen, vi skulle nemlig tidlig opp. Ved camp 3 er det en port som stenger trailen og den åpner først klokken 05.30 om morgenen. Det er ikke mulig å fortsette trailen uten å passere denne porten. Etter porten er det ca 1,5 time igjen til man er på trailens høydepunkt og endestasjon, Machu Picchu. Vi ønsket å være først ved porten og spurte derfor om muligheten for å stå opp før de andre gruppene for å stille oss opp. Det er en uuttalt konkurranse mellom gruppene for å komme først til Machu Picchu, også for å få de beste bildene. Celso har gått trailen 399 ganger som guide, men han aldri vært der først - så han var med! Vi stod opp kl 03.30 i stedet for 04.00 som er vanlig og la i vei. Og vi kom først!! Det ble en god del ventetid, men ”cabeza de mierda” holdt oss våkne. Den neste gruppen ankom bare fem minutter etter oss, så vi var godt fornøyde. Spenningen økte ettersom de ulike gruppene kom til porten og da kl var 05.30 var det nesten trengsel foran den stengte døren. Vakten åpnet, vi veivet med stavene og ropte kampropet vårt før vi la i vei, springende! Konkurranseinstinktet mitt tok fullstendig overhånd og jeg beina det jeg kunne etter Celso. De andre jentene var ikke lenger å se bak meg, men tanken på at JEG skulle komme først til Machu Picchu denne morgenen stod som det eneste virkelige og viktige på det tidspunktet og jeg sprang det jeg hadde. Celso hadde sagt at etter den første timen med variert terreng, var det en stigning som tok ca 20 minutter å forsere, for deretter en rett strekning på nye 20 minutter før vi kom frem til Machu Picchu. Den 20 minutters stigningen han hadde forberedt oss på var beinhard og ikke den villeste spinningsøkt kunne få meg til å puste så tungt og så fort. T skjorten var gjennomvåt og jeg hadde brukt max av det jeg hadde av konsentrasjon da det fortsatt var mørkt og jeg sprang kun i lyset av hodelykten min. Celso ventet på toppen og jeg forsøkte å forberede meg mentalt på den siste 20 minutters økten. Men da jeg endelig kom på toppen fikk jeg en god (og svett!) klem, en gratulasjon og en guide som sa ”here you go, Machu Picchu for you”. Jeg så i den retningen han pekte, og ganske riktig – der nede lå et av verdens syv underverker i sin største prakt og ventet på meg. Jeg var overhode ikke klar over at jeg hadde kommet frem til Sungate, og at de siste 20 minuttene han hadde snakket om var ned til selve Incalandsbyen. Jeg var totalt utslått og overrumplet og tårene bare stod i øynene på meg. Det var meg, Machu Picchu og en lama og jeg gråt :)

De andre jentene kravlet opp den siste, bratte trappen en etter en og jeg stod på toppen og tok bilder ;) De hadde også gitt det de hadde, og ingen av de andre gruppene hadde klart å ta oss igjen. Det ble en god, svett gruppeklem og en rørt gjeng som beundret det endelige målet for hele den lange, harde inca trailen som vi hadde tilbakelagt.

Utslåtte, støle og totalt glade gikk vi den siste kilometeren ned til selve underverket og fikk tatt de obligatoriske ”postkortbildene” (jmf mitt nye profilbilde på facebook) ;) Etter en liten pause var det tid for en guidet runde i den imponerende incabyen som ble forlatt i 1536 etter at spanjolene kom til Peru og nedla hele incariket. Midt i turen poppet plutselig Lene opp, min danske venninne som etter hva jeg trodde skulle ankomme Cusco samme dag og vente på oss på hostellet. Lonni og hun hadde en hemmelig avtale om at hun skulle komme en dag før og ta toget opp til Machu Picchu. Det var en overraskende vending i planen, men en veldig gledelig en :)

Jeg har gledet meg i flere år til å se Machu Picchu, men når jeg nå ser tilbake, er selve trailen for å komme dit nesten mer imponerende enn selve målet. Det er den opprinnelige trailen som Incaene selv gikk for å komme til den hemmelige byen i fjellene og langs veien var det mange, store og imponerende Inca landsbyer og ruiner. Det var et svært varierende terreng og naturen skiftet deretter. Det var mystisk regnskog og det var bare, kalde fjellsider. Vi var forberedt på regn ettersom vi fortsatt er på slutten av regntiden, men vi kunne ikke hatt bedre vær. Det ble bare solkrem og ingen regnponcho. Totalt hadde vi fem sherpaer, én kokk og én guide og vi kunne ikke ønsket oss en bedre gjeng til å følge oss til Machu Picchu. Det var dog hardt å se hvordan sherpaene sprang og svettet for å komme først frem og for å gjøre alt klart og behagelig for oss. Vi spurte og grov om sherpayrket og fikk tilslutt vite hva de tjente, det var ikke i nærheten av det vi hadde betalt for dem. De fikk godt med tips.

Det føltes nesten litt tomt å være ferdig med trailen og komme tilbake til Cusco. Den varme dusjen og den myke sengen kunne ikke gjøre opp for den merkelige følelsen av savn over å ikke være på vei til Machu Picchu lenger. Incaene gikk i sin tid trailen som en pilgrimsreise og vi var alle enige om at til tross for skiltene, teltene og klærne (Incaene gikk nakne!) kunne vi godt tune oss inn i en pilgrimsreiemodus og forestille oss hvordan det en gang hadde vært.

Enda ett av underverkene på listen over ”Linns syv underverker” kan hukes av. Check!

Skrevet av monaloca 12:44 Arkivert i Peru Kommentarer (0)

Regnskog, rafting og ran

sunny

Etter Incatrailen ble vi noen dager i Cusco for å hvile ømme muskler og for å spandere på oss litt velfortjent massasje. Men vi var fulltallig nå og hadde ikke mye tid og miste, så etter et par dager var det tid for å sette kursen mot neste destinasjon. Peru var egentlig siste land på listen, men ettersom vi hadde tid, råd og lyst, bestemte vi oss for å ta turen oppom Ecuador også. Det medførte en lang busstur på nesten 30 timer uten annet stopp enn ved grensekontrollen. Puha, jeg har blitt en ekspert på å sove i rare stillinger. Etter noen pit stop og en del dager på buss, endte vi tilslutt i Tena.

Tena:
"Ecuador’s facto whitewater-rafting capital sits at the confluence of two lovely rivers, and draws paddlers from all over the world. It’s an attractive, relaxed town where kayaks lie around hotel-room entrances and boaters hang out in pizza joints, rapping about their day on the rapids" - LP

Vi har snakket om rafting siden vi kom til sør amerika, men har av ulike grunner ikke kommet oss opp i gummibåten ennå. I denne whitewater-rafting hovedstaden hadde vi ikke mye valg, men det skulle først skje etter en real jungeltur.

Vi hadde booket oss en tur til Amazonas, der ingen mobiler har signaler, der kun høye gummistøvler duger og der dyrene regjerer. Det var en lang reise; 8 timer med buss fra Tena til Lago Agrio - som er siste rest av sivilisasjon før jungelen overtar - en ny busstur på 2,5 time før vi skulle videre inn i regnskogen med en motorkano. Turen på elven tok rundt tre timer, og vi ble vennlig påminnet om at vi var midt i regnskogen – i regntiden. Det ble en våt tur, regntøy og to plastikkponchoer til tross. Men så var vi der, på den en jungellodge, langt - langt inne i jungelens dyp. Vi skulle sove i bambushytter uten vegger, med strå til tak og med alle slags insekter som husdyr.

Lonni hoppet i elven uten videre research, og fikk til sin forskrekkelse vite senere at den huset både krokodiller, slanger og piraiaer. Men på grunn av regntiden var de mest sannsynlig ikke der likevel :/ Allerede samme kveld, lenge etter middag og solnedgang bar det ut i skogen. Noe smånervøse i ført hodelykter og gummistøvler listet vi oss rundt i skogen på jakt etter slanger, edderkopper, insekter, skorpioner og andre mer eller mindre skumle skapninger. Første regel; se alltid hvor du trår. Du vil nødig forstyrre sør amerikas mest giftige og grønne slange. Det var dog ingen slanger som krysset vår vei den natten, men jungelens mørke og sterke lyder var skumle nok. Vi fikk dessuten se en del insekter i kjempestørrelse, så vi var fornøyde vi :)

De neste fire dagene tilbrakte vi i jungelens dyp, enten til lands eller vanns. Vi stod opp grytidlig om morgenen og var ute til sent på kveld, alt etter dyrenes rytme. Vi fisket etter pirayaer, vi var ute i kano med hodelykter på kvelden for å se etter krokodiller og vi klatret opp i et 56 meter høyt tårn for å se etter fugler. På grunn av årstiden hadde vi dessverre ikke hellet med oss hva angår de større dyrene som anakondaer og krokodiller, men listen over observerte dyr ble likevel ikke så verst tilslutt; aper av ulike slag, delfiner, tukaner, ulike fugler, sommerfugler i alle størrelser og farger, skilpadder og alle slags ekle insekter. Jeg føler også et behov for å nevne kakerlakkene og de 2500 myggene som holdt oss med selskap i lodgen, og som stadig plager oss med stikkene de etterlot. Nå tygger vi malariatabeletter til den store gullmedalje.

I tillegg til alle dyrene vi så, spiste vi også mye eksotisk frukt. Nå vet jeg hvor ananas og mango kommer fra, vi spiste bananer rett fra trærne og vi smakte på mye rar frukt som aldri har funnet veien til Norge. Jeg oppdaget i løpet av disse fire dagene at grønn ikke bare er én farge, at man fort kan bli vant med å snu skoen før man tar den på i tilfelle en kakerlakk har funnet hi for natten og at verken tabeletter, spray eller stift hjelper for de ivrigste myggene. Vi hadde noen fantastiske dager i Amazonas, jeg skulle ønske jeg kunne samle alle de rare, sterke lydene, den deilige, friske luften og den utrolig behagelige atmosfæren i en boks og tatt med hjem til en stressende hverdag. Den boksen hadde hatt en samlet verdi tilsvarende minst 10 spaopphold.

Så var det tilbake til Tena, og vi var klare for rafting! Jeg var den eneste av oss fem som hadde raftet før, så det var en spent gjeng som la i vei. To var ved å trekke seg, men alle gjennomførte. Med glans! På grunn av regntiden (igjen!) var det myyye vann i elven og det ble derfor en ganske vill tur ned de 38 kilometerne vi skulle padle. Vi startet på level 3 + som var en ganske teknisk strekning før vi hadde lunsj og fortsatte på level 4 der elven slo seg sammen med en annen elv. Det var noen heftige strøk og jeg tror jeg la på meg ca 2 liter med vann i løpet av de fire timene vi var i båten. I et par av de roligere strøkene hoppet vi ut av båten og lot strømmen ta oss nedover, artig for ungan! :)

Rafting in Tena; been there, done that. Next destination; Baños.
I Baños kan man gjøre så mangt, og med kun én dag til disposisjon er det ikke sikkert fem jenter kan bli enige om akkurat hva det er de skal gjøre. Så! Kristin og Lene leide en firhjuling og dro på waterfallsafari. Marloes dro på spa med gjørmebad og steinkasting og Lonni og jeg dro til skogs og lekte Tarzan.

Canopying:
” The ‘Canopy’ is a cable system which runs over the canopy (tree tops) of the forest. Originally this system was used around the world by scientists to study birdlife, now it is enjoyed by many as an adventure sport – hook yourself on the cable and enjoy the ride!”

Det var seks kabler som tilsammen utgjorde 2 kilometer med “flyving”. Man fløy fra plattform til plattform over tretopper og fossefall, spektakulært! Det går rimelig fort, så i starten var jeg mest opptatt av hvordan man skulle bremse, fremfor å nyte synet. Men man ”blir fort vant” og i løpet av de neste turene gjorde vi mange sprell mens vi fløy; hang opp-ned, lekte sommerfugl, superman og batman for å nevne noe. På det meste var det 120 meter ned til bakken, så det var høyt nok for en stakkar med antydning til høydeskrekk!

Tiden flyr og det er så mye man skal rekke. Lene og Lonni reiser hjem noen dager før oss og ville helst rekke et par stopp i Peru før de setter seg på flyet hjem. Kristin, Lousy og jeg har vært på reisefot i over fire måneder og var klare for et par rolige dager på stranden før Den Store Retretten. Derfor var det tid for å si takk for denne gang, men før det skulle vi ha vår siste busstur sammen fra Baños til Guayaquil. Til tross for flere advarsler tok vi nattbussen, da tiden går fortere mens man sover og da man slipper å betale for hostell den natten. Vi skulle kanskje ikke ha gjort det, for det hele endte med en ganske guffen opplevelse. En mann kom inn på bussen vår ropte etter verdisaker. Jeg lukket øynene og latet som jeg sov og fikk ikke helt med meg hva som skjedde, før han lente seg over meg og tok sekken min. Min første reaksjon var å springe etter han og ta sekken tilbake. Vi stod og dro i hver vår ende en liten stund mens jeg freste ”NO, NO, NO!”. Han slapp tilslutt og sprang ut av bussen. Først etterpå fikk jeg vite at han hadde veivet rundt med en pistol og at Kristin som satt bak meg hadde våknet opp med pistolen til tinningen. Hun måtte gi fra seg hele magebeltet, inkludert det mest verdifulle en turist på reisefot kan ha; passet. Vi hadde tenkt å krysse grensen til nabolandet samme dag for å slappe av på en strand i nordlige Peru. Uten pass, ingen grensekryssing. Det ble en travel dag for Kristin med mange taxiturer mellom politistasjoner og ulike kontorer, og avskjeden med Lonni og Lene ble ikke helt som planlagt. Enden på visa var at nødpasset til Kristin må sendes fra ambassaden i Chile, da Norge ikke har ambassade i Ecuador. Så nå er vi stuck i Ecuador mens vi venter på dette passet, men vi har funnet oss en deilig strandby med herlig temperatur, kilometer med strand og en kul rastafaristemning. Ikke det verste stedet å vente :)

Kommer passet i tide? Rekker vi flyet hjem?

  • to be continued*

Skrevet av monaloca 17:38 Arkivert i Ecuador Kommentarer (0)

(Innlegg 11 - 15 av 16) « Side 1 2 [3] 4 »