Reiseblogg fra Travellerspoint

This blog is published chronologically. Go straight to the most recent post.

Patagonia

In love with a penguin

sunny 20 °C

Vi har nå beveget oss sørover i landet, sørover i VERDEN faktisk. For øyeblikket befinner jeg meg på 42. breddegrad, under ekvator. Byen heter Puerto Madryn og tilhører det som kalles Patagonia. Patagonia er navnet på nedre halvdel av Argentina og Chile og ligger øst for Andesfjellene. Patagonia ligger på samme breddegrad som New Z. og resten av breddegraden består kun av vann. Lenger sør finnes det ingen ting i verden! Og vi skal bevege oss enda lenger sør i Patagonia, vi skal så å si touche Antarktisk. Majestetisk! På onsdag fikk vi vårt første møte med denne øde, forblåste, ville, fantasisk vakre enden av verden. Patagonia er først og fremst kjent for sitt ville dyreliv og er ett av de mest populære steder i verden for å drive med trekking og hiking. Vår allerede stappa ryggsekk tillater ikke så mye som teltplugg så det blir lite trekking på oss dessverre, men det rike dyrelivet er grunn god nok til å bevege seg disse vanvittige avstandene med buss i sørgående retning.

I skrivende stund er det fredag 04. februar (og jeg gratulerer min kjære Julietta med dagen!). Vi venter på at klokka skal bli 19, da går bussen til Rio Gallegos, før vi skal ta ennå en buss videre til El Calafate. En busstur på til sammen 25 timer, puha. Det har vært tre svært innholdsrike dager her i Puerto Madryn. På onsdag dro vi på en dagstur rundt Península Valdés, en strekning på 400 km hvor vi (heldigvis!) hadde flere stopp underveis for å beundre de vakreste utsikter og de KULESTE dyr! På denne turen fikk vi stifte våre første bekjentskap med både ville pingviner, sjøløver, lamaer, grårever, strutser og armadillaer – i en skjønn forening. Det var en noe spesiell versjon av ”wild life safari”. Men egentlig var utsikten til den vakre og ville naturen verdt den lange turen i seg selv. Det er vanskelig å beskrive dette landskapet, men når de tørreste slettelandskap tilsynelatende uten liv, munner ut i et irrgrønt hav dekorert med pingviner og sjøløver i vannkanten, kan dere bare forestille dere at det er som tatt ut av en eventyrbok uten nok adjektiver til å beskrive det du ser. Ikke engang de beste speilreflekskameraene kan fange den mektige følelsen man får når man står der så bitteliten i denne veldige verden og beundrer.

På torsdag var det igjen duket for en lang dagstur, denne gang med destinasjon delfiner og pingvinkoloni. I ”dagsturpakken” ligger en 2 timers lang båttur hvor hovedattraksjonen er de mange delfinene som følger båten og leker i bølgene. Det er som allerede nevnt et mektig landskap og dertil et lunefullt klima. På torsdag blåste det nesten til storm (noe som visstnok er vanlig i denne kroken av verden) og det la hindringer for de mange ivrige turistene som hadde meldt seg på ulike vannaktiviteter - inkludert oss. Det var dessverre for mye vind til at båtene kunne gå ut og det betydde for oss; ingen delfiner i dag. På den ene siden hadde jeg gledet meg veldig til å ”leke med” delfinene og ble derfor veldig skuffet. På den andre siden vet jeg at dersom båtene hadde gått ut, ville det vært ensbetydende med en vill begeistring over delfinene avbrutt av en intens trang til å kaste opp på grunn av sjøsyke. Marloes og jeg delte denne gledelige skuffelsen :)

Turen gikk videre til en av verdens største pingvinkolonier, som var verdt turen i seg selv. Vi vandret gjennom deler av reservatet og var omgitt av mer enn 500 000 pingviner!! Enkelte steder måtte vi faktisk passe oss for ikke å tråkke på dem. Det var en ganske spesiell følelse å entre pingvinenes territorium på denne måten og det var vanskelig å ikke gå amok med kamerat. Overalt hvor du vendte deg så du en pingvin som var skjønnere enn den forrige. Til sammen har vi vel noe sånt som 500 pingvinbilder, haha!

Fredag; ukens høydepunkt. JEG HAR SNORKLET MED SJØLØVER!! :) :) :) Vi startet dagen med en båttur på ca 30 minutter, før vi kastet anker og hoppet i vannet. Vi hadde valget mellom å snorkle og dykke med dem, men ettersom jeg er den eneste med dykkerlappen valgte jeg å snorkle så vi kunne gjøre det sammen. Dessuten anbefalte de som arrangerer turen snorkling, ettersom man kan leke mer med sjøløvene i vannflaten enn på bunnen av havet. Det var helt rått! Sjøløvene var veldig nysgjerrige og kom helt opp og bort til oss, den ene smakte til og med litt vennlig på Kristin. Dette er ikke som å se dyrene i en dyrepark eller lignende, her er vi i deres hjem og vi spiller på deres premisser. Du vil blant annet ikke komme for nære hannene… de er SVÆRE og ganske hissige. Sjøløvene fikk babyer for 10 dager siden, de var dessverre for små til å leke med oss, men vi så de på land både på onsdag og i dag. Skjønne! Vannet var ganske kaldt, bare 13 – 14 grader, så vi hadde lange våtdrakter og dykkesokker inni finnene. Det var likevel ganske kaldt, så etter nesten en time i vannet var det tid for å dra tilbake. Det må være den beste opplevelsen jeg har hatt i det våte element noen gang, sidestilt med den gangen jeg tok på en hai da jeg dykket i Mexico. Slike opplevelser må spares på!! :)

Nå er det som nevnt tid for å rulle videre sørover. Vi vet det venter oss noen vanvittige isbreer og et enda villere landskap. Før den tid skal en del timer konsumeres på buss, og det blir rikelig av tid til å fordøye de utrolige utsiktene og opplevelsene vi har hatt her i Puerto Madryn.

Hasta pronto!

Skrevet av monaloca 10:35 Arkivert i Argentina Kommentarer (0)

Søndagshilsen fra Bariloche

... fra snorkling til brevandring

storm

Så kom vi oss omsider til El Calafate, hvor vi tilbrakte (enda) noen fantastiske dager i et fantastisk landskap (jeg advart dere mot dette!) Selve bussturen nedover til 52. breddegrad sør var ikke særlig fantastisk i seg selv. Landskapet er et flatt, tørt, vindfullt ingenting som ender opp i ingenting. Men El Calafate hadde sin sjarm, selv om den minte meg mer om en øde liten by i Texas enn en populær trekking destinasjon. Vi var uansett ikke i El Calafate for å campe i fjellheimen, men for å se den blå isbreen Perito Moreno.

Fra Lonely Planet:
”Few glaciers on earth can match the suspense and excitement of the blue-hued Glacier Perito Moreno. Its 60 m jagged ice peaks sheer off and crash land with huge splashes and thunderous rifle-cracks, birthing small tidal waves and large bobbing icebergs – while your neck hairs rise a tingling.”

Isbreen er 35 km lang, 5 km vid, 60 meter høy og et vanvittig syn der den skyter opp av det grønne isvannet. Vi stod en time og bare beundret den, mens vi hørte på hvordan det tordnet og knaket inne i isen og så store isflak løsne fra breen for deretter å drønne ned i vannet og lage små flytende ”isfjell”. Vi kunne stått der en time til, vi var helt fasinerte alle tre og prøvde desperat å fange denne enorme isklumpen på et bilde godt nok til å kunne gi dere der hjemme et visst inntrykk av det utrolige fenomenet foran oss. Vi skal ha for de tusen forsøkene, og turen var heldigvis ikke over ennå. Det var tid for båttur og BREVANDRING! Først fikk vi en 30 minutters båttur langs isbreen før vi ble satt i land. Etter at vi hadde fortært den medbrakte lunsjpakken fra hostellet, fikk vi fastspent noen seriøse isbrodder på skoene og vi fikk en enkel instruksjon i hvordan man beveger seg på en isbre. Ut på tur aldri sur. Vi hadde to utrolig morsomme timer på isen og rett før det var på tide å gå ned igjen tok guiden oss med til en provisorisk bar, hvor vi fikk whisky med is – naturligvis rett fra isbreen. Salut!

Etter to dager i El Calafate fikk vi en smakebit av den berømte route 40, til El Chalten.

”El Chaltén is Argentina’s trekking capital and one of Patagonia’s top traveler magnets, this small but growing village is set in a pretty river valley. Travelers come for the extraordinary snowcapped towers of the Fitz Roy range, offering world – class hiking and camping – along with astounding mountain scenery.”

Som sagt; ikke en teltplugg hadde fått plass i våre allerede stappfulle sekker, og planen var i utgangspunktet ikke å dra til Patagonia og trekking-heaven i det hele tatt. Men ryktene om den utrolige isbreen hadde likevel satt oss i bevegelse sørover og vi befant oss nå i den sjarmerende lille bygda, med en vanvittig fjellheim rundt oss, snødekt og vakker. Det verket i kroppen etter å legge ut på tur, men de fleste utfluktene krevde ordentlig utstyr (les telt og primus!). Det var likevel noen muligheter for dagsturer, hvor du kunne komme deg godt oppi fjellheimen og nyte synet av både isbreer, laguner og vakker natur. Som seg hør og bør ble jeg syk akkurat de to dagene vi var i El Chalten og hadde verken lyst, mulighet eller energi til å legge ut på lange dagsturer uten en smule mat i magen. Kristin og Marloes la dog ut på tur og overlot meg til å nyte synet fra bunnen av dalen. En av dagene tok jeg likevel en liten tur for meg selv, til to lavere utkikkspunkt. Jeg ble overlatt til meg selv tilstrekkelig lenge nok til å oppdage at jeg faktisk har begynt å tenke på engelsk. Igjen. Jeg husket de glade dager i Guatemala da jeg tilslutt tenkte på spansk og drømte på engelsk. Foreløpig er drømmene norske (så vidt jeg kan huske) men i og med at det meste går på engelsk (Marloes er fra Holland), har altså tankevirksomheten også konvertert til dette språket. Strange.

Anyway; jentene kunne rapportere om to flotte turer. Jeg kunne rapportere om at jeg har blitt altfor tilvendt dette sosiale livet til å bli forlatt for flere timer av gangen.

Vi hadde bare en overnatting i El Chalten før vi tok bussen nordover til Bariloche. Den tre timer lange smakebiten av route 40 fra El Calafate til El Chalten dagen før var bare en liten vits. Vi snakker 30 timer på en RUTEBUSS hvor luftesystemet var ødelagt, doen stinket så de (vi!!) bakerste i bussen måtte bruke luktesalt under nesa for ikke å kaste opp, og hvor vi kun fikk servert to måltider – bestående av kun tørt, hvitt brød. Det skal også nevnes at route 40 er kjent for sin mangel på asfalt. Det virket til tider som om bussjåføren SIKTET på hullene i veien og støvet virvlet til og med inni bussen, enda luftesystemet for lengst var ødelagt. Toppen av kransekaka; vi kom (endelig!) frem til Bariloche kl 01 på natta og hostellet ville ikke ta i mot oss før 07.30. Dette visste vi om og vi var forberedt på å tilbringe natten på busstasjonen. Men vi trodde helt ærlig at vi skulle få lov å sove inne på busstasjonen, ikke utenfor i den kalde vinden og med sinte vakthunder gjøende rundt oss. I guess, etter alle de fantastiske opplevelsene og utsiktene vi har hatt den siste uken ville en eller annen rettferdiggjørende kraft minne oss om at backpacking ikke BARE handler om ”ohh” og ”wow” og ”o-la-laaa”.

Backpacker turnes in to flashpacker.
På alle hosteller sitter folk med egne PC’r i fanget, det viftes med både iPhones og iPods og jeg har faktisk sett noen IPads også. Det er slutt på de gode gamle køene på internettcafeen med tilmålt tid til å sende meldinger hjem. På en måte er det veldig deilig og lettvint å ha sin egen PC og jeg kan skrive Æ Ø Å! På en annen måte blir det mye mer asosialt og på en tredje måte noen ganger FOR tilgjengelig. Det beste med å ha med PC er jo at man kan legge inn bilder etter hvert, så man slipper å vokte over de 20 brente CDne, inneholdende hele poenget med turen. Til tross for litt flash er de små stusselige gleder i hverdagen de samme; man setter plutselig pris på å få vekslet 100 lappen sin i kiosken, man blir overlykkelig over å komme til et hostell med et bad hvor man kan låse døren og faktisk få dusje alene, man blir superletta over at det er dopapir på bussen eller når de du deler ”dorms” med ikke lager rare lyder om natta. Akkurat nå sitter jeg og gleder meg som en unge til at klærne mine skal komme tilbake fra vaskeriet så jeg kan ta meg en dusj (bak låst dør!) og kle på meg RENE KLÆR. Hvis det er like mange plagg i posen som da jeg leverte den og det i TILLEGG er de samme fargene på klærne er dagen komplett. For å si det sånn, jeg har noen rosa aktige t skjorter nå som jeg ikke hadde da jeg kom, og jeg har IKKE shoppa….

Vi koser oss veldig på tur og har det kjempe bra sammen. Det går unna i et forrykende tempo, så det er deilig med de små lommene med pustepauser innimellom. Som den dagen i El Chalten da jeg vandret mutters alene i den argentinske fjellheimen og oppdaget at jeg tenkte på engelsk :)

Vi er flinke til å minne hverandre på hvor heldige vi er og til å fortelle hverandre hvor mye vi setter pris på det vi ser og opplever. Nå håper vi at vinden løyer i Bariloche, slik at vi kan dra på kajakktur i morgen som planlagt. Ny dag – nye opplevelser (og 500 nye bilder!).
Noen ting glipper på bloggen, jeg oppdager det først når jeg ser på bildene. Jeg har blant annet glemt å fortelle om min nye fasinasjon for Capoeira etter at vi var på et forrykende Capoeirashow i Brasil, det har glippet for et par botaniske hager og et trommeshow og jeg tror også jeg har glemt å fortelle om den dagen jeg stod på grensen mellom Brasil, Argentina og Paraguay, nesten med en fot i hvert land. Hovedpoengene kommer dog med og jeg setter kjempepris på alle de koselige tilbakemeldingene på bloggene mine; tusen takk :D

Jeg poster denne bloggen nå og sender en ekstra tanke og hilsen til min kjære mamma som i liket med mange andre av mine blogglesere har en helt spesiell dag i dag; morsdag. Gratulerer – du er den beste mamman i verden (og nå har jeg jo lett litt) ;)

Hasta pronto!

PS, skal prøve å få oppdatert bilder snart, men så var det dette med det asosiale flashpackerlivet… :B

Skrevet av monaloca 11:39 Arkivert i Argentina Kommentarer (0)

Rushpacking!

Kajakk, vin og larver

sunny 25 °C

Det er 1,5 uke siden jeg skrev blogg sist og allerede har vi vært gjennom tre byer, puha. De som tror at backpackerlivet er en lang, deilig, avslappende ferie…

First thing first.. Det ble fint vær og vindstille dagen etter at jeg skrev blogg og vi fikk dratt på kajakktur. Jeg har lenge hatt lyst til å teste ut kajakklivet, og jeg ble ikke skuffa. Finn.no! :D Det var en kjempefin tur på en liten innsjø med krystallklart, blått vann. Vi padlet til en liten strand hvor vi hadde pause, forfriskninger og mulighet for et bad i det 14. grader kalde vannet. Under rasten blåste det opp og vi fikk testet armstyrken på vei tilbake. Test bestått – vi kom oss vel i land, like tørre.

I Bariloche bodde vi på turens hittil fineste hostell; 1004. Det lå i 10. etg i en bygning midt i byen, med en fantastisk utsikt over Patagonias lakedistrict. Det var med tungt hjerte vi sjekket ut, men det var tid for å dra videre. Etter en 18 timers busstur med BINGO som underholdning, hadde vi beveget oss ut av Patagonia og inn i varmen. Det var et velkomment syn å se de etterlengtede palmene, so long kjære fleecejakke!
Den nedstemte følelsen av å forlate 1004 ble fort erstattet med glede da vi oppdaget at hostellet vårt i Mendoza hadde svømmebasseng og fin hage! Det var særlig satt pris på etter en natt i et møkkete bussete. Første dagen gikk med til å friske opp brunfargen og til å bli kjent med byen og de fem parkene.

Mendoza er kjent for sine mange vingårder. Jeg er en nybegynner og amatør hva gjelder rødvin, så hvor passer det så bedre å trene på vinsmaking enn i Mendoza? Vi leide sykler og la ut på tur. Vi hadde valget mellom 12 vingårder, men i og med at de ligger ganske langt fra hverandre rekker man kun 3 – 4 stk på en dag. Vi besøkte den minste vingården, den eldste og den største. Vi fikk omvisninger og instruksjoner om hva som skal til for å lage en god rødvin. Vi fikk prøvesmake ulike viner, og jeg har nå lært meg å kjenne forskjell på en ung vin (ikke lagret på eikefat) og eldre viner (lagret på eikefat). Det skal ikke være surt i kjeven!! Senere på kvelden arrangerte vi vårt eget ”cheese and wine party” med vin fra Trapiche, en av vingårdene. I am getting there!

Mendoza har 350 soldager i året. Selvsagt måtte vi oppleve en av de 15 dagene med regn, akkurat når vi hadde tilgang på hage og svømmebasseng. Det var ikke så mye å furte over, og vi hadde gjort det vi kom for, så vi bestemte oss for at det var tid for å krysse landegrensa til Chile.

For å krysse grensa må man også krysse Andesfjellene. Det var en spektakulær busstur!! På andre siden av fjellene ventet Santiago på oss. Vi var glade for et nytt stempel i passet (den gleden blir jeg aldri for gammel for) mens vi undret oss over hvordan vi skulle klare å bruke alle de blå titusenlappene minibanken spyttet ut til oss. 1 norsk krone er 83 chilenske pesos. Det blir mye hoderegning og 0’er! Det er imidlertid ikke noe problem å bruke penger, Chile er dyrt.

Vi hadde fått høre at Santiago ”is just another big city”. Det var vi ikke enige i! Santiago er en overraskende velholdt og fin storby og vi brukte en hel dag på å gå rundt med kart og kamera (gringos!). Ved skumringstimen var vi godt fornøyde med dagens runde som inkluderte store deler av hovedstaden, inkludert en tur til Ave Maria statuen på toppen av San Cristobal. Det ble mye vandring, så vi synes det passet bra å avslutte dagen med en tur på kino. Johnny Depp og en mengde popcorn gjorde dagen komplett :)

Fra Santiago gikk turen videre til Viña del Mar.
”Trim green gardens and palm – fringed boulevards characterize this city on the sea. Known as the Garden City, because of its many parks and flowers, this city beach resort has a scrubbed modern feel”.

Vi var superklare for sol og strand. Og det er akkurat hva vi har gjort de siste tre dagene; nytt sol og strand. Viña har i tillegg en kjempe fin strandpromenade som krydde av boder, klovner og sukkerspinn – alt til ære for sommerferie og Chiles mest kjente musikkfestival som tilfeldigvis ble avholdt i Viña akkurat da vi var der. Vi tittet også innom et gedigent kasino som hvilte i vannkanten, det var en morsom opplevelse – selv uten å spille for en eneste peso.

I Viña fikk jeg for første gang på turen stiftet bekjenskap med Sør Amerikas helsestystem (jeg har allerede lovet dere et par doktorhistorier). Etter vi var i Paraty (i Brasil) fikk jeg en del myggestikk, særlig to som var ekstra plagsomme. Da de andre stikkene forsvant ble de to plagsomme værende og de forble like plagsomme. Da de to stikkene begynte å flytte på seg og lage stier, begynte jeg å ane fare. En tur til apoteket endte med en tur til legen som endte med en tur til ultralyd (!) som fortalte meg at jeg hadde plukket opp to larver(!!!) som nå lagde kanaler under huden min. Tilbake til legen som ga meg resept på medicin to kill, tilbake til apoteket som gav meg selve medisinen og ringen er dermed avsluttet og larvene (forhåpentligvis) døde. Takk gud for reiseforsikring og noenlunde spanskkunnskaper!

Da vi var i Santiago ble vi til vår store glede oppmerksomme på at Aventura, et kjent latinoamerikansk band som vi alle liker, skulle holde konsert i Santiago på torsdag (i kveld). No question about it, vi skulle dit. Så nå er vi tilbake i Santiago, klare for konsert!! Kristin er allerede i dusjen og Marloes synger bachata for full hals. No time to waste!

Til dere som etterspør bilder; ai ai de lar vente på seg… ”det tar for laaaang tid”. Den som venter på no’ godt..

Skrevet av monaloca 11:47 Arkivert i Chile Kommentarer (0)

Hvilken dag er det i dag?

sunny 25 °C

Aventura konserten var en … opplevelse. Den fant sted på en gedigen stadion, fylt til randen av hylende 14 åringer dekorert med Aventura rekvisitter fra topp til tå. Midt i mengden, ganske langt frem mot scenen, befant det seg tre noe mer stillfarende gringoer, de eneste på hele stadionen og noe eldre enn gjennomsnittet, oss. Romeo holdt showet gående i nesten tre timer og sang både kjente og (for oss) ukjente strofer. De hylende 14 åringene derimot kunne hver eneste linje og akkompagnerte gladelig. Det var ingen ting annet å gjøre ennå gi seg hen og hoppe med til de fengende bachata rytmene!

Vi var tilbake i Santiago kun for å få med oss denne konserten, så dagen etter den store begivenheten satte vi kursen mot sjarmerende Valparaiso; kun 10 minutter fra Viña del Mar som vi nettopp hadde kommet fra. Til tross for den korte avstanden var Valparaiso, eller ”Valpo” på folkemunne, veldig annerledes fra Viña. Viña har fått det noe beskjedene stempelet ”lille Miami” på grunn sin pomp og prakt og sin palmedekte strandpromenade, sine rike, eldre fruer og casinoer. Valpo er alt annet enn dette. Førsteinntrykket av denne nabobyen var ikke av de beste, det var et slitent og noe skittent gatebilde som møtte oss, ”strandpromenaden” var omgjort til et travelt havneområde for tankskip og det var opptil flere løshunder på hvert gatehjørne.

Vi er meget opptatt av å minske dosen med flashpacking og gi oss hen til backpacking, så derfor tar vi så mye kollektivtransport som mulig. Det virket kanskje litt overdrevent på de andre pasasjerene da vi trykket oss inn på den lille minibussen på vei fra bussterminalen i retning av det vi hadde peilet ut på kartet som gata til hostellet vårt. Sett ut i fra mengde og størrelse på kolli er vi fortsatt i høysete grad flashpackere. Men vi kom oss frem til ønsket destinasjon takket være en betatt bussjåfør og vi sparte sikkert 10 kroner!! Vi sjekket inn på hostel Angel og la ut på nok en ”bli kjent tur”. Det tok ikke lang tid før den bohemske stilen med de fargerike husene, de smale gatene og de flotte utsiktspostene hadde sjarmert oss i senk. Kameraet jobbet flittig og vi måtte medgi at Unesco ikke hadde vært helt på jordet da de signerte ”Valpo” inn i sin liste over verdensarvdestinasjoner.

Bortsett fra å ta bilder av fargerike hus, statuer og grafittimalte vegger, er det ikke så fryktelige mye å ta seg til i denne byen, så etter to netter sjekket vi igjen ut av hostel Angel og bega oss ut på en 24 timers busstur i retning Cordorba. Vi var alle enige om at vi hadde hatt en kjempe fin uke i Chile, men vi savnet Argentina! Chile er antagelig et like vakkert, spennende og gjestfritt land som nabolandet, men vi hadde på forhånd plukket ut flere byer vi ville besøke i Argentina, både etter anbefalinger fra andre på reisefot og fra vår bibel Lonely Planet. 1. stopp; Cordorba. Vi hadde en noe langdryg kryssing av grensen (alt av bagasje skal gjennomlyses og nåde den som har med et eple eller en skinkebit) og det skal stemples ut og inn. Men vi kom oss til Cordorba, noe trøtte og såre i setet etter den lange turen.

Cordorba var (kanskje ikke sjokkerende) nok en fin by, kjent som kulturhovedstaden i Argentina og hjem til de tusenvis av studentene som studerer ved ett av byens 7 universiteter. Marloes og Kristin brukte en av dagene her til å dra på en dagstur på hesteryggen, jeg er ikke så gira på hester så jeg sparte pengene og unte meg selv en ALENEDAG! De kommer sjeldent og jeg var henrykt over å ha en hel dag til disposisjon FOR MEG SELV hvor jeg kunne spankulere rundt og gjøre akkurat som jeg ville. Det tok ca tre timer før jeg savnet jentene, men jeg fikk til gjengjeld skrevet alle mailene jeg ”skyldte”. De resterende dagene tuslet vi rundt i gatene og tok ennå flere bilder av ennå flere parker, plazaer, statuer og imponerende kolonibygninger.

Etter tre netter i Cordorba satte vi kursen nordover, til siste stopp i Argentina før vi krysser landegrensen igjen. Destinasjon SALTA. Salta er starten på det som vi kaller ”ekte sør amerika”. Jo lenger nord vi kommer, jo nærmere incakulturen kommer vi og menneskene her har allerede mer ”incapreg” over seg enn befolkningen lenger sør. De snakker ikke engelsk og de tygger cocablader i store posjoner. Salta er en noe mindre by, vi fikk fort oversikten etter at vi tok en taubane til toppen av en høy åsside den første dagen. Det må nevnes at vi har besøkt vårt første museum på turen – og det helt frivillig. MAAM, Museo de Arqueologia de Alta Montaña, ga oss en grundig innføring i hvordan incabefolkningen levde i ”gamle dager” og deres noe sære tradisjoner. Det hele kretset rundt tre barn som ble funnet på toppen av en 6700 m høy vulkan i 1999, nærmest bevart i sin opprinnelige form på grunn av klimaet der de ble funnet. De er angivelig ofret til gudene for over 500 år siden og ble etter en lang seremoni sjenket fulle og overlatt til å dø i kulden. En av mumiene var utstilt så de som ville kunne se henne. Det var ganske spesielt å stå ansikt til ansikt med en 7 år gammel jente som har levd for 500 før deg. Alt i alt var vi svært fornøyde med vårt valg av turens 1. museum.

På fredagskveld skulle vi unne oss en biff av det saftige slaget før vi skulle videre til et utsested, anbefalt av en lokal helt på hostellet. Det skulle angivelig bli live cubansk musikk og horder av folk. Biffen stod til forventningene, men den levende musikken var alt annet enn cubansk og det hele minnet mer om en tur på danskebåten. Da det ble lørdagskveld droppet vi utelivet til fordel for kino og lo oss igjennom ”No strings attached” med Natalie Portman og Ashton Kutcher. Much better! Egentlig er vi ikke så opptatt av fredag og lørdag, ettersom hver dag er helg for oss og vi stort sett ikke har anelse om hvilken dag det er. Vi liker likevel å gå på kino og jeg tror det er første gang på 20 år at jeg har vært på kino uten så mye som ett lag med mascara. Hvem nevnte flashpacking?? Det var ennå ett poeng i backpackerboka, og vi busser oss videre gjennom Sør Amerika.

Neste stopp San Pedro de Atacama i Chile.

Skrevet av monaloca 09:23 Arkivert i Argentina Kommentarer (0)

"I am so sick of this carnaval SHIT!!"

warning warning, long blog to come

sunny 15 °C

Puha, where to start… siden sist har vi sagt hade til Argentina, hei til Chile, hade til Chile og hei til Bolivia. Vi har skrudd klokken ennå en time tilbake, er halvveis i reisen, og det føles som om vi har beveget oss til et annet kontinent.

Det var litt vemodig å reise ut av Argentina for siste gang, vi var alle enige om at forventningene var innfridd og vel så det, vi begynte rett og slett å føle oss litt (for) hjemme der. Vi har rushpacket oss gjennom 2,8 million sq km (roughly the size of India – i følge Lonely Planet) og føler oss godt fornøyde med utvalg av byer, busser og biffer. Ettersom vi har sett så lite av Chile, bestemte vi oss for å ta turen til Bolivia via nordre del av Chile. Vi tok bussen fra Salta i Argentina til San Pedro de Atacama i Chile. For de som mangler grunnleggende ørkenkunnskaper; Atacama er verdens tørreste ørken, det er det eneste stedet i verden hvor det ikke er målt en dråpe nedbør etter at de begynte å måle for en god stund tilbake. Det var en ganske dramatisk endring i landskapet da vi beveget oss opp i fjellheimen, fra bussvinduet kunne vi se kaktuser høye som hus! Turen til San Pedro de Atacama ble også vårt første møte med høyden. Vi besteg nærmere 4000 moh og jeg tror ikke en eneste person i bussen var upåvirket. Lousy ble kvalm, det prikket i mine armer og bein og vi fikk alle hodepine.

San Pedro er en beskjeden liten oase midt i ørkenøde, og for de som trodde at en oase er en grønn lunge (som meg) så kan jeg fortelle dere at det er nødvendigvis ikke! Møte med San Pedro var… støvete og sandfarget. Det eneste innslaget av grønt i hele landsbyen var fotballbanen som hadde en irrgrønn gressplen, av plastikk. Ingen busstasjon i sikte, vi ble sluppet av ved immigrasjonskontrollen hvor de gjennomsøkte alle sekker og lommer – på jakt etter ost og frukt! Ingen oster eller frukter å finne på oss, vi slapp igjennom. Mario fra hostel Candalaria stod parat til å plukke opp oss og tre belgiske gutter som vi hadde blitt kjent med på bussturen. Vi ankom San Pedro på ettermiddagen og strukturerte som vi er, gikk vi rett til ”sentrum” og booket oss for to turer neste dag; ingen tid å miste. Tur nr 1. startet 03.30 (på natta!). For oss nordmenn befinner de mest kjente geysirene seg på Island, men det finnes geysirer 5 steder til i verden – ett av de er noen få timer unna San Pedro de Atacama i Chile. Hele poenget med å dra så tidlig var at vi skulle se soloppgangen gjennom kokende, sprutende vann. Jeg må si at jeg har sett både finere soloppgang og mer imponerende geysirer (heier fortsatt på Island!), men det var spennende nok å bade i den naturlige, varme ”stampen” og pannekakene vi fikk til frokost var de beste så langt på turen. Vi var tilbake på hostellet kl 13, og kl 16 var det tid for ny tur. Vi ble igjen plukket opp og denne gang fikk vi en guidet tur i ørkenen. Det er faktisk ganske mye å se i en ørken! Det var imponerende skue over vulkaner, Andesfjell, rare steiner, saltgruve, en dødsdal og noen firfisler. Turen ble avsluttet på et fjell hvor vi så solnedgangen, og den var fin nok :)

Neste dag var vi i hvilemodus. Og forberedelsesmodus! Vi hadde booket turen til Bolivia, en tre dagers jeeptur fra San Pedro de Atacama i Chile til Uyuni i Bolivia. En tilsynelatende lang og opplevelsesrik tur gjennom ørkenen. Det måtte handles inn 15 liter med vann og en mengde dopapir og kjeks. Vi delte jeep med de tre belgiske guttene vi hadde blitt kjent med noen dager tidligere, og vi hadde samme sjåfør/guide under hele turen; FLAVIO! Vi krysset grensen til Bolivia allerede etter 1,5 times kjøretur fra San Pedro. ”Grenseovergangen” bestod av et bittelite kott med et stempel midt i ingenting og en utdødd buss som hadde fått funksjon som provisorisk toalett. Vi fikk alle det nødvendige stempelet og ut i ørkenen det bar. Og det bar OPPOVER. Vi rundet 5000 meter og hadde allerede veddet om hvem som kom til å kaste opp først (et resultat av høydesyke). Den heldige måtte drikke en medbrakt øl på styrten. Øl’n forble foreløpig uåpnet, det ble med hodepine, svimmelhet og kort pust. Vi passerte lagune på lagune, den ene mer fantasisk enn den andre. Det var flamingoer og lamaer i en skjønn forening og alle lagunene hadde forskjellige farger som følger av bunnen, alger, fjellene og det hele. Flavio stoppet og forklarte og vi sprang rundt så fort høydemeterne tillot oss, det var verken hurtig eller langt, men kameraet gikk varmt. Vi stoppet også for en ny varmekilde; på med bikini og ut i det varme vannet. Det var nesten for varmt og i motsetning til en stamp blir det ikke kaldere, så det gjelder å kjenne etter når kroppen har fått nok, særlig på 5000 høydemeter hvor kroppen allerede er i ubalanse. Jeg klarte meg akkurat, det prikket i hele kroppen og jeg var både svimmel og kvalm en tid etterpå, men slapp heldigvis å åpne øl’n.

Vi campet i et slags hostell midt oppi øde. Alle var påvirket av høyden, og Kristin stakkar ble ordentlig syk. Hun tygde cocablader, drakk spesialte for høydesyke og tygde diamox, men til ingen nytte. På et tidspunkt var det snakk om at hun måtte kjøres ned, men det slapp hun heldigvis. En av de belgiske guttene ble også syk, og var den heldige ”vinner” av den medbrakte øl’n. Det hele var en kald opplevelse; 7 grader inne og – 25 grader ute (på natta). Ikke varme, ikke dusj og ikke elektrisitet – det var bare å legge seg med hodelykt og lue. Dessverre var det for kaldt å holde handa utenfor de tjukke ullteppene så det ble ingen lesing som planlagt og vi tok alle tidlig kvelden.
Neste dag opprant med flere laguner og mange rare steiner. Kameraet gikk. Vi hadde en god tone i jeepen, Flavio arrangerte kaste-stein-konkurranse og gutta stod for musikken. Alle var noenlunde akklimatiserte og friske igjen og det var i det hele tatt ganske trivelig. Vi beveget oss nedover og temperaturen steg. Neste natt campet vi i en liten landsby med 100 innbyggere og 1000 lamaer.

Dag 3 og vi var klare for høydepunktet for turen, Saltørkenen i Uyuni. Vi var nede på ”bare” 3669 meter og alle var friske og fornøyde. Først gikk turen innom en kirkegård for tog. Deretter gikk turen ut til den ubeskrivelige ørkenen av SALT. På grunn av årstid og de store nedbørsmengdene som har falt i Bolivia den siste tiden, var nesten hele saltørkenen dekt med 10 – 15 cm vann. Det gjorde at hele saltørkenen fremstod som et speil og det var ”speil ørken” så langt øyet kunne se. Vannet var derimot ingen hindring for Flavio og jeepen hans, vi kjørte i ca 45 minutter ut til et salthotell som ligger midt i ørkenen – alt var laget av salt; veggene, sengene, bord, stoler.. alt. Jeg hadde på forhånd hørt mye om denne Salar de Uyuni, den var et av de nedskrevne høydepunktene før turen. Og jeg ble ikke skuffet. Vi vandret rundt i salt og vann og tok mange morsomme bilder, jeg kunne vært der i timesvis. Men det var slutt på turen, Flavio var sliten og ville hjem. Vi var kommet til noe som kunne minne om sivilisasjon etter tre dager i et øde, øde landskap. Planen var å hoppe på en buss til Potosi og vi trengte mat og bolivianske pesos.

Mens vi spiste, duret et helt orkester forbi oss og det var serpentiner og ballonger overalt; karneval. Det er karneval i hele Sør Amerika, og selv om det ikke kan sammenlignes med karneval i Rio, vil jeg si at de gjør så godt de kan. Hver by har sin tradisjon. I San Pedro var det trommer, i Uyuni var det korps med dans og senere skulle vi bli offer for flyvende vannballonger og spyttende vannpistoler. To ting har de dog til felles, jalla pynt og en mengde alkohol.

Vi ankom Potosi midt i natten, heldigvis hadde vi et hostell så vi slapp å sove på busstasjon denne gang :) Det var dog ikke noe hvilehjem for gamle tanter, kl 07 var det opp og stå – vi hadde allerede booket en tur til de berømte sølvgruvene. Det har på forhånd vanket mang en skremselshistorie fra disse gruvene. Fulle gruvearbeidere, enda fullere guider, ulykker og turister som har vært fanget i bunn av en 200 meters grunn gruve mot lyst og vilje. ”Dessverre” var det søndag, karneval og derfor ingen gruvearbeider på jobb da vi var der. Vi var alle spent på å møte disse gruvearbeiderne og trosse klaustrofobi og andre angster, men det hele gikk derfor veldig rolig for seg. Fjellet inneholder mer enn 20 000 gruveganger og på grunn av disse, holder hele fjellet på å kollapse - det har allerede ”sunket” med 500 meter på få år! Historiene fra hverdagslivet til en gruvearbeider var skumle nok i seg selv, hver dag dør minst 1 gruvearbeider – enten pga skade på indre organer etter å ha pustet inn alt støv i gruven eller pga ulykker. De jobber alle for seg selv, og leter etter den neste store sølvklumpen som vil gjøre dem til mangemillionærer. Den siste ble funnet i 2002 og den heldige gruvearbeideren har ikke satt sin fot i en gruve siden. Mens de leter drikker de ren sprit og tilber en slags ”gud” som de verdsetter ved å helle sprit i øynene hans (for at han skal gi de godt syn til å spotte de gode mineralene), på bena hans (så de ikke skal falle og skade seg i de mørke gruvegangene) og på penisen hans (for fertilitet). Da skal de være godt sikret.

Potosi ligger på 4070 meter over havet og er verdens høyeste liggende by. Den ligger i tillegg i en fjellside så man går hele tiden OPP eller NED. Ned er en lek. Opp er en lek med livet, man blir andpusten bare av å drikke en slurk med vann. Da var det særlig morsomt at man hele tiden måtte passe seg for bilene som kjørte forbi, det kom stadig vannballonger flyvende og vannpistolene kunne inneholde litt av hvert. Vi kunne ikke annet enn å le av Lousy da hun forgjeves forsøkte å børste av seg såpeskummet mens hun freste; ” I am SO sick of this carnaval SHIT!!!”

Bolivia er så annerledes. ALT er annerledes. Det er slitent, skittent, det er rare - og for det meste vonde - lukter, byene er overbefolket og det er så fattig, så fattig. Men det er også sjarmerende, ekte, spennende og autentisk, jeg elsker det. Menneskene ser helt annerledes ut, de fleste går kledd i tradisjonelle, fargerike klær. ”Alle” damene har to lange, tjukke fletter på ryggen, en rund hatt på toppen av hode og en baby i et fargerikt klede på ryggen. De er mye mer sjenerte enn argentinerne og brasilianerne, det er så å si slutt med plystring og” hoing” etter oss - det er i det hele tatt ganske fredelig deilig :) Det er dog ellers ikke mye som er fredelig i gatene som er overfulle av biler, eksos, mennesker, tuting og innimellom en høne eller et esel og noen ganger en gris. Vi har fra starten av turen blitt advart mot maten i Bolivia, og ganske riktig har jeg for første gang på turen åpnet pakken med imodium. I det minste er maten billig her, for å være ”sikre” gikk vi på et hotell i Potosi for å spise lunsj. Vi endte opp med å spise en fire retters middag til rundt 30 norske kroner. Billigere enn en pakke med imodium…

Etter en dag i Potosi rushpacket vi oss videre til Sucre, Bolivias tidligere hovedstad, før vi rushpacket oss videre til Cochabamba. Hvis noen synes navnet Cochamamba høres kjent ut, kan jeg opplyse om at dette er byen hvor de to norske jentene sitter fengslet for smugling av kokain. Vi så naturlig nok ikke mye til dem... Vi hadde bare én dag i hver by, men nok tid til å bli imponert av Sucres vakre bygninger og Cochabambas store marked. I Cochabamba finnes også verdens største Kristus status, til og med større enn den vi hilste på i Rio de Janeiro for noen måneder tilbake. Denne bloggen ble lang, men sånn må det bli når man har vært i verdens tørreste ørken, i verdens høyeste by, sett verdens største saltørken og verdens høyeste Kristus på under en uke!! Sucre og Cochabamba er to spennende byer, på hver sin måte. På grunn av lengden på denne bloggen lar jeg det være med det…

PS! Nye bilder er lagt ut i bildegalleriet. Endelig.

Skrevet av monaloca 07:59 Arkivert i Bolivia Kommentarer (0)

(Innlegg 6 - 10 av 16) « Side 1 [2] 3 4 »